Svensk maktdemonstrasjon i Frognerbadet

(Oslo/PULS): Første dag av Norwegian Wood 2001 ble en herlig suksess fra ende til annen. I sentrum: To eksepsjonelle svensker - en på noenogtjue, en på noenogfemti. Faktum er at Håkan Hellström utmerka godt kan vise seg å bli sin generasjons Ulf Lundell. Begge sjarmerte de det fullpakka Frognerbadet fullstendig i senk.

---

Madrugada, Lundell, Teenage Fanclub, Hellstrøm, / /

Av Arild Rønsen // 10.06.01

---

Norwegian Wood feirer sine første 10 år i år, og vi iler til med allverdens gratulasjoner! Slik festivalen presenterte seg i går, står den fram som den kanskje aller mest hyggelige av dem alle.

VIDAR VANG

fikk æren av å åpne jubileet. I fjor sto han og hans band på lillescenen, og de var de eneste som fikk ta steget opp til de store gutta i år.

Musikken hans ligger i melankolsk, mollbasert rock. Strengt tatt så trenger vi vel ikke flere norske band som tar over arven etter Grant Lee Buffalo, men Vidar Vang er likefullt en interessant artist.

Det har vært et interessant år for Vang, der han både har spilt support for Teenage Fanclub samt at han også er klar for Quart-festivalen.

Om det ligger en debutskive i kortene snart vites ikke, men live holder Vidar Vang og hans band mål, selv om publikumsfrieriet ikke er av det aller største.

JAMESBAND

var først ut på lillescenen. Et klassisk rockeband med to gitarer, bass, trommer og vokal fra Namsos ble et interessant møte.

Tøffe låter, bra spilling, og med soundet forankret i amerikansk postgrunge. Et band å se opp for.

HÅKAN HELLSTRÖM

er en åpenbaring - intet mindre! Han kliner til med "En Vän Med En Bil". Det er som å skru på en bryter; knips! Så er det fullt party midt på lyse solskinnsdagen!

DONALD DUCKS: OK - men dom ramlar! Foto: Per Ole Hagen, NRK P1 ( )

Bandet kaver i vei i sine etter hvert kjente Donald-kostymer, og Håkan Hellström er bare såååå forelska at han rett og slett bare dåner... Herregud, jag har lurad mig själv!

Det er her genialiteten hos Hellström ligger: Han gjør alt så helt. Er han forelska, er det liksom ikke snakk om noe som kan gå over. Verden er gått i tusen knas, og slik kommer det helt sikkert til å forbli!

Akkurat på samme måte som når han er blakk, da er det virkelig sånn at det ikke fins antydning til rusk i lommene en gang. Kan dager blir gråere enn hans "Dimmiga Dagar"? Om Hellström ramler - ja, så ramler han omkull.

Hvilken låt, forresten! Han synger småfalskt, og sprekker jevnt over i ett eneste kjør - men hva gjør vel det? Det er sånn Håkan Hellström skal være, og det er dette som vil gjøre han til den største pop-stjerna i Sverige - hvilket faktisk sier en hel del. Han har tross alt sitt virke i det landet som best av alle kan dette med eksport av popmusikk.

- Det fins en plass da denne dagen tar slutt; den kalles Himmelen og jeg har aldri vært der, introduserer han hesblesende - og igjen:

- Om himlen fins är jeg förlorad!

Og merk dette: Med bare ett album på samvittigheten, er han allerede i stand til å sette i gang ikke bare en, men mange allsanger. "Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg", "Ramlar", "Nu Kan Du Få Mig Så Lett", "Dom Dimmiga Dagarna"...

Veldig mange i Frognerbadet, på sånn rundt regna 17 år, fikk sin første virkelig store festivalopplevelse med Håkan Hellström denne formiddagen:

- Vi är förlorade vi två/Sen vi va sjutton - sjutton år...

Det er ikke så ofte deler av PULS-redaksjonen tar seg i å grine på festival. Men dette var fullstendig overveldende fantastisk!

3/4 DUMDUM + ABEL

Miljøstiftelsen Bellona feirer 15, og gratulasjoner går fra både oss her på PULS og fra festivalledelsen - og fra Aslak Dørum, Sola, Prepple & Morten Abel; en ganske så ekslusiv kvartett som tok sjansen på to uplugga sanger. Både "En Vill En" og "Hode Over Vannet" var mer enn sjarmerende nok til å se med lengsel fram mot æra med DumDum midt i blant oss.

Dermed var det klart for dagens konferansierjobb:

- Dere skal få hilse på noen otere som er faen så glad i fisk. Her har dere:

TEENAGE FANCLUB

Skotske Teenage Fanclub har i de siste årene blitt som norgesvenner å regne, selv om det i seg selv ikke er noe kvalitetsstempel.

NORMAN BLAKE: Låtskriver av rang, men han sliter i live-sammenheng. ( )

Men skottenes låtskriverkunster holder så absolutt mål. Problemet ligger i at Teenage Fanclub ikke holder mål som live-band. Verken innendørs eller utendørs, for å si det sånn. Uttrykket deres er for lavmelt, og lite engasjerende. Teenage Fanclub gikk høyst sannsynlig halve Frognerbadet hus forbi, selv om de gjorde en relativ grei jobb.

De byr på en meget uformell scenefremførelse, og gitarist og vokalist Norman Blake småprater med publikum på første rad gjennom hele konserten.

Låtmessig er Teenage Fanclub enestående. Det er noe med disse skottene som viderefører The Byrds og The Beatles på en strålende måte, på lik linje med landskollegene i Del Amitri og Travis.

Vi fikk låter fra de fleste skivene, og de startet nytt med ”Near You” fra fjorårets ”Howdy!”. Lyden er så som så, og førsteinntrykket blir heller dårlig selv om det ikke akkurat er deres egen feil.

Det ble bedre etter hvert, også spillemessig. Vi fikk presentert et greatest hits-sett med både ”Metal Baby” fra ”Bandwagonesque”, og blant andre ”About You”, ”Sparky’s Dream” og "Neil Jung” fra ”Grand Prix”.

Megasuksess-plata ”Songs From Northern Britain” ble godt representert med ”Start Again”, ”I Don’t Want Control Of You”, ”Ain’t That Enough” og vakre ”Your Love Is The Place Where I Come From” - og det var disse som var nærest ved å engasjere Frognerbadet.

Bassist Gerald Love ser som vanlig ut som om han har en uendelig kjedelig dag på jobben, mens Norman Blake og Raymond McGinley koser seg som de bruker. Førstnevnte er egentlig den som trekker live-bandet Teenage Fanclub mest ned, der bass-ferdighetene hans fremdeles ligger på ungdomsklubb-nivå. Det svinger liksom ikke helt, og det blir noe tannløst over hele greia.

Alt i alt ble det en helt grei gjennomkjøring for Teenage Fanclub. Skottene fikk neppe voldsomt mange nye tilhørere, men for et gjennomsnittlig festivalpublikum var det vel greit?

THE SUBSTITUTES & FOUNTAINHEADS

Mer enn bare greit var det for oss som kom oss i nærheten da The Substitutes entra den lille rockscenen også. Denne gjengen fra Stavanger og omegn gnistrer det virkelig av i live sammenheng. De hadde tjue minutter å gjøre det på, og tok godt var på sin sjanse. I likhet med Katthult bringer de fiolinen tilbake i rocken - krydder som fungerer særs bra.

I det hele tatt; juryen som har jobba fram årets program på lillescenen har utført et strålende stykke arbeid, ikke minst når de fikk hit Fountainheads. Et nytt Briskeby? Ikke umulig. Den unge fruen i front er ti ganger mer aktiv enn Lise Karlsnes, og har potensiale til å bli omtrent like sjarmerende.

De spiller en type tung, ofte relativt komplisert pop/rock. Usedvanlig velarrangert, framført med høy intensitet og engasjement - og altså med en stilig frontfigur. Få med at de attpåtil kan skilte med ei stjerne av en oppfinnsom sologitarist - så hva er det plateselskapene venter på?

For tredje gang fikk vi oppleve

MADRUGADA

i Frognerbadet. I år fikk de æren av å co-headline festivalen, og nordlendingene kvitterte med et strålende sett.

Det åpnet som et vulkanutbrudd med ”Belladonna” fra ”Industrial Silence”. Vokalist Sivert Høyem er blitt mye mer bevegelig med årene, og bandet ser ut til å takle større og større scener.

”Hands Up – I Love You” ble litt for lang og uengasjert, mens de nye låtene ”Black Mambo” og knalltøffe ”The Nightly Disease Part II” fungerte strålende foran et entusiastisk publikum i Frognerbadet.

Bandet er blitt mye bedre til å spille etter hvert, selv om trommeslager Jon Lauvland Pettersen er ørlite ute av det av og til. Cato Salsa gjestet som medgitarist og analoge synth-effekter som gjorde lydbildet mektigere enn vanlig.

Robert S. Burås’ gitarakkorder veltet utover Frognerbadet, mens avsenderen står igjen på scenekanten med mørke solbriller og gliser selvsikkert. For bandet har ubegrenset selvtillit innabords – ja, det oser ekte rockeband av Madrugada.

Ekstranummersettet besto av en strålende ”Step Into This Room And Dance For Me” med en pianospillende Sivert Høyem ved siden av et trommemaskin drevet komp. Vi fikk også en coverversjon av The Rolling Stones’ ”Sister Morphine” mot slutten.

Madrugada fungerer meget godt som et festivalband, med et infernalsk volum og et groove som gynger avgårde mellom folkemengdenog det er ikke tilfeldig at gutta er svært så etterspurte av konsertarrangører rundt om i hele landet. Glitrende, rett og slett.

ULF LUNDELL

Dette er en oppfatning den kjente byråkrat Johannes fra Oslo Rådhus på ingen måte kunne dele. Tvert imot; han mener Madrugada er så til de grader kopi av alt annet udefinerbart han har hørt at han på stedet ville omdøpe dem til Ferdinand Finne!

Han om det - for nå var det klart for Ulf Lundell.

- "Den Här Vägen" mener han, og får følge - av publikum - så det holder.

Lundell anno 2001 er alt Lundell har vært gjennom godt og vel 25 år. Fandenivoldskheten fra "Slugger"-perioden er der, men uttrykket dempes selvfølgelig betraktelig all den stund formannen har funnet det for godt igjen å innlemme både piano og orgel i sitt oppsett.

Om det låter "Springsteen"? Hallo... La nå gjerne The Boss ha opphavsretten. Viktigere er det, at Lundell låter mye bedre. For hvem var det som skreiv "Förlorad Värld"!

Har Frognerbadet noen gang vært en vakrere plass å være, enn når Ulf Lundell synger "Skyld På Stjärnorna"?

UFFE: Oh la la! Vi vil ha dig! Foto: Per Ole Hagen, NRK P1 ( )

Og dette sier jeg, med hånda på hjertet: Om jeg kan få velge meg bare en låt live, en eneste en - uansett musiker, uansett opphavsmann, uansett sjanger, uansett tidsalder, levende eller døde - ja, da velger jeg meg "Hon Gör Mig Galen"! Utan tvekan!

Gitarhelt Janne Bark får eie scenen nærmest aleine i "Chans", mens "Folket Som Bygger Landet" kommer i en ny og på sett og vis noe streitere versjon. Det er forresten verdt å legge merke til hvordan Lundell tviholder på denne sangen i live-sammenheng. Den er jo skitbra, for all del, men det norske publikumet har aldri helt greid å lære seg hele refrenget...

For å si det med den gamle fagforeningsboss Lars Skytøen: Jeg tror dette handler om politikk. Det er ikke finansakrobatene som bygger landet, heller ikke LO-pampene eller redaktørene eller regjeringa eller... Det er Folket som bygger landet, og bare folket som kan det.

Klart slut.

Sangen er herved på det varmeste anbefalt som innledning til enhver regjeringskonferanse i kanselliet Stoltenberg fra denne dag av - og minst fram til denne skjebnesvangre mandagen i september.

Lundells band av i dag er nærmest uforskamma samspilt, og ditto sofistikert. De nøyer seg liksom ikke med å slutte en låt der den naturlig nok skal slutte. Sjekk avslutninga av "Den Vassa Eggen" om du får en sjans; her foregår saker og ting de involverte nok må ha brukt en god øving på å lære seg.

- Det är gott att leva, trots alt!

Trenger du flere teskjeer? "Kär Och Galen" er himmelsk, og Janne Bark bare skjærer gjennom sommernatta mens han pøser ut "Rödt".

"Oh, La, La, Jag Vil Ha Dig", "67" - var har du tagit vägen nu?!?

I går var det både 67, 77, 87, 97 og 01.

Det har vært snakk om å ha Van Morrison her hvert år. Gjerne for oss. Men vi kjenner minst en til som nårsomhelst burde fått utstedt et access all areas-kort både her og der.

Aktuelle Norwegian Wood- og P1-linker.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky