Han driver oss til vanvidd!

Den aller varmeste allsangen kom til "Hon Gör Mej Galen", en sang Ulf Lundell i sin tid slapp som b-side på singelen "Pojkerna Längst Fram" - og altså et faktum som nok kan fortelle mangt og meget om hvor lojale hans fans er. Mange tenkte nok som meg: Denne mannen kan drive enhver fullstendig fra forstanden.

---

Ulf Lundell / /

Av Arild Rønsen // 02.08.00

---

For kjennere, vil Lundell på Rockefeller 2000 gå inn i historien som den reineste ønskekonserten. For dere som har et slikt forhold til Stockholms aller største sønn refererer vi likegodt settlista med en gang (dere andre kan jo bare bruke pila og hoppe over):

Chans
Om Sommaren
Folket Bygger Landet
Forlorad Värld
Den Vassa Eggen
Serengeti
Män Utan Kvinnor
Rom I Regnet
Snön Faller
Ärrad Och Bränd
Man Igjen
Stackars Jack
Tempel
Hon Gör Mej Galen
När Jag Kysser Havet
Oh La La
Lycklig Lycklig
Gott Att Leva
Öppna Landskap
Kär Och Galen
Älskling
Twist And Shout
Isabella

Sangene er henta fra et 25 år langt artistliv, og mer enn noe annet var det påtagelig hvordan Ulf Lundell denne vidunerlige kvelden framsto som en enhetlig artist. Sist gang han besøkte Rockefeller var det som Sluggeren; en konsert mange opplevde som monoton, fri for nyanser. En-to-tre-fir' - pang - to gitarer, bass & trommer.

Jeg tilhører dem som syns den konserten var råtøff; man igen, om du forstår. Ingen kommer her og forteller Lundell hvilke Lundell-låter han skal spille, liksom. Likevel forstår jeg innvendinga, og skjønner veldig godt hvorfor noen den gang kunne etterlyse nyanser.

Nå hadde han bundet det hele sammen. Resultatet var at en kanon-rocker som "Ärrad Och Bränd" - det klart mest kontante rockeriffet jeg har hørt de siste åra - låt like tungt og beintøft nå som med den streite rock-kvartetten.

Fra det oppsettet er bare Janne Bark tilbake. Ellers ligner bandbesetninga til fovrveksling på hans store orkestre på midten av 80-tallet. To gitarer, bass, trommer, to keyboards.

Slik låter det da også, når han drar i gang en riktig så seig utgave av "Chans". Trommelyden er selvfølgelig oppdatert, men ellers er arrangementet noe nær identisk med det som er å finne på "Den Vassa Eggen". Lundell er skikkelig innbitt allerede fra første refreng - og utseendemessig? Er han mer 50's enn noen gang. Litt sleik, rett og slett - uten at han har klint seg til med pomade av noe slag.

Han leverer "Om Sommaren", årets (første?) singel, og han er der nå. Lykkelig, oppstemt - og veldig midt-på-80-tallet; klokkespill og Springsteen-piano.

- Vi har tatt med oss hva vi tror dere behøver, sier han - kärlek... Siden sangen skammelig nok ikke er utgitt her hjemme, er det nesten ingen i salen som kjenner den. Men folk er akkurat like begeistra, og det eneste jeg savner er mer kor gjennom PA'n. Akkurat denne lille svakheten vedvarer faktisk konserten gjennom.

Det er tid for pumping. Både musikalsk og fysisk pøser han det ut: Det är folket, bara folket som kan det/Om folket vill, så bygger folket landet! Janne Bark får gjennomføre kveldens første oppvisning som gitarhelt, før Lundell drar fram munnspillet. Det er klart for "Förlorad Värld", og - som han sier: - Så undligt, så undligt, så undligt min vän... Denne sangen, spesielt refrenget, er til forveksling lik "Chans" - men hvem gidder bry seg med slikt? Det låter alldeles hårreisende bra, og for min del kunne da Stones gjerne lagd "Gimme Shelter" både to og tre ganger.

Bandet er foreløpig ikke like innkjørt som '86-utgaven, men det forhindrer ikke at de gjør "Den Vassa Eggen" mer intenst enn jeg noen gang kan huske å ha hørt den. Den ligger sist i en slags Avdeling I, for nå klargjøres for en helt annen stemning. Kanskje har stearinlyset vært der hele tida, men jeg ser det ikke før nå - nå når Lundell entrer scenen aleine, bare utstyrt med kassegitar. De skjøre tonene av "Serengeti" strømmer ut i lokalet, og jeg tenker på det Unni Wilhelmsen sa forleden; hun var så lei av å spille for møkk drita norske publikummere som aldri hadde tålmodighet til å lytte...

Men det går fort over, for her kommer "Män Utan Kvinnor", relativt nedstemt - trass i introduksjonen:

- Från 42 till 50 var en tuff sträcka - men NU!

Livet begynner med 50, mener mannen - og banker Lillian Müller med ett tiår. "Rom I Regnet" tilegnes verdens vakreste by, Rio De Janeiro, der en mann en gang ble fryktelig forelska - og se så; om han ikke fortsatt er det... "Snön Faller" avslutter den akustiske avdelinga - til øredøvende allsang. Ulf Lundell ser seg rundt, fra sal til galleri i det fullsatte gamle Torggata bad, tilsynelatende smått forundra, som om han tenker: Hvorfor alt dette oppstyret om min person? Vi er relativt mange som veit svaret.

"Ärrad Och Bränd" legger seg klart på kveldstoppen. Janne Bark får for alvor introdusert seg, og hvilket riff er ikke dette! Og hvor distinkt spiller ikke Lundells band! Orgeløset ligger tungt over "Man Igen", mens "Stackars Jack"... Hvor mange rock-generasjoner er det ikke som kjenner seg igjen i denne låta? Publikum tar seg av det melodiske, mens Lundell nærmest resiterer over det store koret.

Det hviler den reineste andaktsfølelse over Rockefeller, og full nattverd blir det når "Tempel" legger seg ut over lokalet - bare for å avløses av den kanskje aller fineste live-låta han presterte på 90-tallet: "Hon Gör Mej Galen" er så spenstig så spenstig - men hvorfor får vi ikke synge et refreng helt aleine?

"Oh La La" utvikler seg til kveldens boogie-rocker. Lundell beveger seg i retning Bark, og... et øyeblikk tror jeg det er Rick Parfitt & Francis Rossi som står der oppe!

Uffe stryker håret ettertrykkelig bak øra, og ser så glad ut:

Du får vad du vil
Så det räcker till
Bara du gör meg...
Lycklig lycklig lycklig!

Han hever mic'en over skuldrene, og får oss med i nytt refreng: - Det är gott at leva! Han takker for seg, og jeg gir meg over. Hvilken kunstner!

Så er han der igjen, denne gang for sikkerhets skyld med "Öppna Landskap" i ermet. Jeg husker tilbake på Buena Vista Social Club, og tenker - hvilken kommunikasjon! Dette, er musikk - på ordendtlig. "Älskling" følger, og Lundell spør: - Har du ställt den där dörren på glänt...? Da er det bare en ting å gjøre... Twist! Og ja - plutselig er vi over i "Twist And Shout"!

Det har gått to og en halv time. Vi får "Isabella", og det er bare å knele.

For noen dager siden mente jeg Ulf Lundell sto på toppen av konsert-ønskelista mi. Det gjør han fortsatt. Vi vil ha han tilbake en gang før jul!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky