Madrugada: Industrial Silence
Debutalbum inneholder som regel én god låt, kanskje to. Det øvrige materialet er gjerne av en standard som gir en viss pekepinn om artisten har noe å gå på. Madrugada er helt annerledes. De debuterer med et album som dagen før det slippes løs på publikum er en milepæl i norsk musikkliv.
Jeg veit ikke hvor gamle herrene Robert S. Burås, Frode Jacobsen, Jon Lauvland Pettersen og Sivert Høyem er. De spiller henholdsvis gitar/munnspil, bass og trommer sistnevnte synger, og sammen eller hver for seg foretar de seg en hel masse borte i avdelinga for keyboards. Det essensielle i sammenhengen er hvordan de låter. Madrugada låter som om de skulle ha brukt de siste tredve åra på å gjøre vesentlig rockmusikk tilgjengelig for sine omgivelser.
De henvender seg til et voksent publikum. Stan Ridgway, Midnight Choir, Chris Isaak kanskje aller mest The Doors. De har med andre ord skjønt at kvaliteten i rockmusikk ikke øker med farten. Det hele har med tyngden å gjøre. Ja, det er der det ligger; du skubber deg ikke på denne gjengen.
Du kan komme trekkende med all verdens hipe akkordsammensetninger og alle synthene til Rick Wakeman & Jean-Michelle Jarre, alle på en gang det hjelper ikke. Disse tretten sangene står som Dovregubben, i nøyaktig den utgaven de fins her - på Industrial Silence.
Om det fins en singelhit her? I really couldnt care less.
Del på Facebook | Del på Bluesky