Madrugada: Varig - Tidløst - No bullshit

- For første gang har vi jobba med produsent. George Draculias fikk helt frie tøyler. Hva skal vi si? Hele fyren var en stor overraskelse. Inspirerende, men noen opplever ham som et evig kaos… Uten at han på noe vis kommer opp mot det kaoset som oppstår når vi gjør det sjøl!
Vi har okkupert det innerste bordet på Per på hjørnet, og for å si det veldig enkelt: Noen intervjuer blir hyggeligere enn andre. Etter en halvtime sa jeg som sant var, at nå hadde jeg fått det jeg var ute etter. Men det var da det egentlige intervjuet begynte.
Og da skrur vi altså tida tilbake til utgivelsen av "The Deep End" - vinteren 2005.

Av Arild Rønsen // 15.07.07

---

Madrugada er ute med sitt fjerde album. 28. februar 2005 vil for alltid være en merkedag i norsk rock, så bra er ”The Deep End”. Det oser internasjonal state of the art-rock så langt øret rekker, og denne gangen bør de fantastiske tre nå et godt stykke lenger enn til Berlin og Amsterdam. De er letta, nå – nå som det ikke lenger er noe de kan gjøre med resultatet av tre års jobbing.

- Dette er muligens det enkleste albumet vi har kommet opp med, kanskje sammen med debuten – og vi liker å høre du mener det er rocka. ”The Deep End” preges generelt av en mer positiv attitude.

- Sannsynligvis er dette det mest melodiske og låtbaserte albumet vi har gjort. Det høres kanskje ut som en klisjé, men det er helt sant: Dette er det nærmeste vi kommer en oppsummering av Madrugada så langt.

- Aldri før har vi vært så godt forberedt før vi gikk i studio; nesten alle låtene var ferdig arrangert.

- Vi har jobba mye med forskjellige grooves; ”The Stories From The Streets” er for eksempel en flamenco.

- Men det er rock for det; og hvilket instrument er det forresten vi hører helt mot slutten av låta?!

- Altsax; Dag Stiberg. Fett som fy.

OM DET EMOSJONELLE
Om det er noe jeg personlig spesielt forbinder med Madrugada, så er det tyngde. Madrugada står som en påla, fjellstøtt – alltid. Men det er kanskje ikke spesielt enkelt, å framstå på den måten – så lenge man opererer i trio-format…?

- Formatet er avslørende. Men når det først funker, så funker det. Du må øve mye, og det gjør vi.

- Når vi føler at det virkelig sitter, er musikken både luftig, sparsommelig og iført nerve.

- Vi er ute etter å bevege folk, og er veldig opptatt av blues. Du må føle låta. Det emosjonelle er alltid viktigst. Madrugada skal trigge noe inni deg, noe uvisst, noe du tenner på.

- Et sted mellom Howlin’ Wolf og Primal Scream – der ligger det.

- Det må være en privilegert følelse; å ha gjort ferdig en låt, og så føle at dere har oppnådd akkurat dette – å få folk til å føle?

- Selvfølgelig. Følelsen du har når du har fullført en låt, og så ta på seg headphones, og kjenne… mystikken. Musikk stikker så dypt.

OM DEN OPTIMALE MIX
De har alltid oppfatta seg som et rockeband - men rocken er så stor så stor, lille venn. Ifølge Madrugada er både Leonard Cohen og Iggy Pop ”rock”. Aller best tror de musikken fungerer om man finner den optimale mixen av country, soul og blues. Radiohead & Primal Scream & MC5 & Stooges & White Stripes.

- Vi ble egentlig aldri et virkelig godt rockeband før vi begynte å spille country!

- Forklar!

- Røttene våre, musikken fra ungdomstida, lå liksom mye hos Sex Pistols, Metallica, Jane’s Addiction og Nirvana. Men så begynte vi å høre på Neil Young… og så var man liksom tilbake i countryen.

Det er nå Sivert Høyem står fram som norsk rocks Sokrates:

- Madrugada på sitt beste er: Varig. Tidløst. No bullshit.

Så sant så sant – og dermed har han også satt ord på Madrugada og dets medlemmer i levende live. Altså; no bullshit. Du surrer ikke bort en intervjuavtale med Madrugada. Skal du gjøre dette respektfullt, må du gjøre som bandet sjøl: Øve – hvilket for en skarve skribent betyr forberedelser.

I forkant av denne samtalen har jeg hatt ”The Deep End” i øregangene et drøyt døgn. Det skinner vel igjennom at jeg liker hva folket har i vente, men jeg forsøker ikke å virke alt for oppspilt. For sannheten er jo at dette kan, og bør, gå til himmels. Dette er et album som befinner seg helt der oppe, i den klassen der U2 og R.E.M. setter standard.

OM Å LEGGE OPP GÅRSDAGEN
I bakgrunnen surrer lyden av Blood, Sweat & Tears fra 1969, men ingen i Madrugada kjenner igjen ”Smiling Phases”. Det nærmeste de kommer er et skråsikkert tips på at ”vokalisten er i hvert fall svart”. Feil, selv om David Clayton-Thomas naturlig nok ville tatt det som et kompliment.

- Blood, Sweat & Tears, Chicago og Earth, Wind & Fire – alt var Toto for meg, mener vokalisten.

Og dermed er vi tilbake til det seine sekstitall, da Faces regjerte med en annen relativt oppegående vokalist – og veit du at det fins en link mellom Madrugada og Rod Stewart?

- Pianisten vår på dette albumet spilte på alle de dårlige Rod Stewart-albumene! Men det behøver du ikke å skrive…

Madrugada har for lengst blitt et europeisk band, med godt fotfeste i det sentrale EU – men får de sett noe? Opplever de noe når de er på turné? Som følge av at de har en spillejobb å gå til der; veit de egentlig noe om livet i Berlin og Amsterdam?

I Madrugadas tilfelle er det ikke så viktig hvem som sier hva, men jeg mener å huske det er Frode Jacobsen som denne gang gir seg filosofien i vold.

- Vi er jo nysgjerrige av natur. Du får egentlig sett det du vil – det hele kommer an på hvordan du velger å legge opp gårdagen!

OM EN FAVORITTSYSSEL
Det er nå jeg legger bort kulepennen. Idet jeg er i ferd med å rette all konsentrasjonen mot en skummende halvliter som plutselig har seila inn på bordet, får jeg en idé om å være litt tabloid – i det minste i billedtekstene. Hva med Madrugada-medlemmenes Top 5 Album, Top 5, gjennom alle tider?

Robert Burås tenner spontant.

- Fins det noe morsommere enn å snakke om favorittplater over en øl…? Og dette er jobben vår, gutter! Skål! For en skikkelig drittjobb!

De forsøker seg med ”de fem beste Chess-samlingene” og ”alt av Stones”. Men jeg avslår: Vi skal ha enkeltartister, og særskilte album – intet annet duger.

Og Frode har helt rett; svært få øvelser kan hamle opp med ”mitt favorittalbum fra tidlig 70-tall, og skal vi i denne omgang konsentrere oss om Statene”? Og er det kanskje ikke sånn at det fortsatt er et par-tre timer til David Crosby og Graham Nash skal på scenen?

En gang var det en som spurte hvor mange runder det var på Bislet… Sivert, Robert og Frode går relativt mange av dem, før de endelig blir enig med seg sjøl.

SIVERT HØYEMs 20:
1.Bob Dylan: Blonde On Blonde
2. Van Morrison: Astral Weeks
3. The Rolling Stones: Sticky Fingers
4. Bob Dylan: Another Side Of Bob Dylan
5. John Coltrane: A Love Supreme
6. Joni Mitchell: Song To A Seagull
7. 13th Floor Elevators: Easter Everywhere
8. Bert Jansch: It Don’t Bother Me
9. Mazzy Star: So Tonight That I Might See
10. The Beatles: Revolver
11. Miles Davis: Sketches Of Spain
12. Mississippi John Hurt: Last Sessions
13. Robert Johnson: King Of The Delta Blues Singers
14. Smog: Knock Knock
15. Leonard Cohen: Various Positions
16. Cornelis Wreesvijk: Tio Vackra Visor Och Personliga Person
17. Francoise Hardy: Ma Jeunesse Fout Le Camp
18. R.E.M.: Green
19. U2: The Joshua Tree
20. Tom Wiats: Frank’s Wild Years

FRODE JACOBSENs Top 20:
1. Velvet Underground & Nico: (Banan)
2. The Clash: London Calling
3. Iggy Pop: Lust For Life
4. Bob Dylan: Subterranean Homesick Blues
5. The Rolling Stones: Beggars Banquet
6. The Stooges: Fun House
7. Henryk Gorecki: Symphony No. 3
8. Captain Beefheart & His Magic Band: Safe As Milk
9. Dr. John: Gris Gris
10. Horace Andy: You Are My Angel
11. Jimi Hendrix: Are You Experienced?
12. Elvis Presley: Elvis Presley
13. Joy Division: Unknown Pleasures
14. Primal Scream: Exterminator
15. Miles Davis: Dark Magus
16. ESG: A South Bronx Story
17. Jesus And The Mary Chain: Automatic
18. Van Morrison: T.B. Sheets
19. Iggy Pop: The Idiot
20. Leonard Cohen: Songs Of Love And Hate

ROBERT BURÅS’ Top 20:
1. The Rolling Stones: Exile On Main Street
2. Iggy And The Stooges: Raw Power
3. Jerry Lee Lewis: Live At The Star Club Hamburg
4. The Stooges: Fun House
5. Magic Sam: West Side Soul
6. The Congos: Heart Of The Congos
7. Dr. John: Gris Gris
8. Bob Dylan: John Wesley Harding
9. The Gun Club: Miami
10. David Crosby: If I Could Only Remember My Name
11. Count Five: Psychotic Reaction
12. Them: The Angry Young Them
13. Dr. John: Babylon
14. David Bowie: Alladin Sane
15. Nick Cave & The Bad Seeds: Abbatoir Blues/The Lyre Of Orpheus
16. The Lyres: Lyres, Lyres
17. Townes van Zandt: For The Sake Of The Song
18. David Crosby: If I Could Always Remember My Name
19. The Cramps: Psychedelic Jungle
20. Jerry Lee Lewis: Live At The Stan Club, Hamburg

Men så er det noen som angrer seg... bombe!

- Kan vi ikke få på noen under tittelen ”Mulige rettelser”? Hvor f… er The Doors? Gram Parsons? Grateful Dead? Muddy Waters? Elmore James? Bo Diddley? Grant Lee Buffalo? Og er det mulig ikke å ha med “Let It Bleed”?!

- Signed, sealed, delivered, mener jeg – og innhenter beviselig bindende underskrifter.

Disse listene er for øvrig en studie verdt, og kanskje kommer vi tilbake til saken. Vår nyere historie, spesielt grunge-perioden, er – for å si det forsiktig – ikke akkurat overrepresentert. Hvor er Pearl Jam eller Nirvana eller Soundgarden eller Jane’s Addiction?

Om Madrugadas Top 20 representerer en slags sannhet, ville vel pop- og rockmusikere kloden rundt strengt tatt gjort sjangeren en tjeneste ved å legge inn årene omtrent da Stooges og Stones kom opp med ”Fun House” og ”Exile…”?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky