Ulf Lundell: I Ett Vinterland
Uttrykksmessig vender han omlag ti år tilbake i tid. Det betyr at du kan plassere årets utgivelse et sted mellom "Det Goda Livet" (1987) og de nye sangene han produserte i anledning "Livslinjen" ('91). Det streite hårdrockbandet han har holdt seg med de siste tre-fire åra er her, men i sterkt utvida utgave. Det betyr klokkespill og... Badlands!
Tekstmessig er alt ved det gamle, heldigvis. For letthets skyld - og for at du som kjenner mannen skal forstå - følger her de to første linjene av de fem første sangene:
Nu blommar blommorna
dom vita blommorna
Jag vaknar upp
Jag har pengarna på bordet
Se hur dom svarta molnen
rullar upp över sjön
Jag ligger i sängen
Hon står vid fönsteret och ser
Vinden doftar så gott i ditt hår
Det är vinden som läker alla sår
Musikalsk skal du også leite godt for å finne noe nytt, men det er da heller ikke meninga med Ulf Lundell. Som han sjøl ville sagt: - Är det bra, så är det vel bra...
Ulf Lundell er ikke ute etter å vinne spesielt mange nye fans. Vi som er der fra før, får til gjengjeld alt vi måtte ønske. Her er full rockepakke, vakre ballader - ja, alt hva en Lundell-elsker måtte begjære.
Lengst vekk fra "Slugger"-materialet beveger han seg i "Palatset", en slags salme, omtrent like stort anlagt som "Connemara" - og åpenbart inspirert av det store koret i Ludvig van Beethovens 9. symfoni! Vi snakker space synth, trompet & flügelhorn, sax, stort kor, Göteborg-symfonikerna... Denne typen "stor" rock er det ingen som kan bedre, og i samme kategori finner du "Ett Stenbord I Toscana".
Her er det på sin plass å notere at produsent Michael Ilbert har tatt med seg en av sine aller beste venner på årets Lundell-lag; vår egen Jørn Christensen. Han utfører sine oppgaver til fingerspissene utsøkt, også på flygel, nettopp i "Palatset".
Utrolig langt unna det seine 90-tallets Lundell ligger likeledes "Regn"; i store partier en type talking blues, men en meget komplisert og mystisk sådan - både tekstmessig og musikalsk. Ett av platas definitive høydepunkt, sammen med den dødsmørke "Altaret I Maria".
En ganske annen tone finner du i "Lycklig Man", "Atlanten" og "Låt Det Snöa"! Nå må det jammen bli jul igjen! Se til og få tent lysene! Faklene! Jeg er på vei til min elskede!
Omtrent like oppglødd er han i "Vinterland", sangen han slapp som singel til fjorårets "norske" samler. (Hvorfor han har spilt den inn påny, med Claudia Scott i koret, i stedet for som duett med Hilde Heltberg - se, det er det nok bare produsent Ilbert som veit svaret på. Men kanskje er vår mann på vei til å gjøre alvor av truslene om å flytte til Norge...!?)
Albumets mest intense låt har fått tittelen "Den Här Vägen", mens den aller fineste sangen - når alt kommer til alt - kanskje heter "Hennes Rygg"? Mon tro om Jørn Christensen noen gang i sitt liv har fått lov til å spille sologitar på en så nydelig kjærlighetssang?
Til deg som ser etter en rød tråd i albumet: Den er gammel som Adam & Eva, og du finner den som avslutning i sangen om steinbordet i Toscana:
Så säj mej du som vet så mycket bättre än jag
varför vi sliter skallarna av varann
kvinna och man?
Han kommer hit i mars neste år, og jeg tipper han legger "Jag Saknar Dej" temmelig langt bak i settet. Og ja, den er like inderlig vakker som tittelen antyder.
Del på Facebook | Del på Bluesky