Håkan Hellström – tøff i matrosdress

(Oslo/PULS): Søkklastet skip, jubel til liten kuling og en god del glass tirsdagskvelden 6. mars, da årets svenske rockefunn gikk på scenen i Oslo med nystrøken matrosdress, gutteaktig karisma og rogn nok i påsan til at So Whats mørke og klaustrofobiske lokaler fikk preg av en litt kinky ubåt.

---

Håkan Hellström / /

Av Anonym // 07.03.01

---

Siden debutplaten ble sluppet i slutten av fjoråret har Hellström - fra å svabre dekk som bassist i Broder Daniel (kjent fra soundtracket til filmen Fucking Åmål) - drevet det til å bli kaptein på egen skute. Han har kunnet loggføre flere svenske Grammis-nominasjoner, og har dessuten halt i land Guldbjörner som beste mannlige artist og for beste låt. (Ryktet om at det ofte er flere bamser foran scenen enn på hylla når Hellström holder konsert, ble gjort til skamme denne kvelden.)

I Norge har han fått glimrende anmeldelser og solgt et hyggelig antall tusen skiver uten store anstrengelser. Likevel virket bandet ekte overrasket over og tent av den gode responsen - konserten i Oslo var utsolgt flere dager i forveien, og utenfor var folk faktisk villige til å punge ut firedobbel billettpris for å klemme seg ned gjennom luken til det trange ubåtskroget av et lokale. Hellström kunne flere ganger overlate syngingen til publikum.

Og konserten overgikk forventningene: Ikke bare Hellström, men hele mannskapet på fem (bass, trommer, to gitarer og trompet) mønstret i matrosdress. I intervjuer har Hellström sagt at han nesten aldri har vært utenfor Sverige og Göteborg.

På scenen fremsto Hellström og mannskapet som alt annet enn førstereisgutter. Den forortsdesperasjonen som hører sjangeren til, kom fort i skyggen av hovedpersonens tilstedeværelse og bandets spilleglede.

Kanskje skyldes det at Hellström hadde kikket i periskopet og fått øye på en trikk fra Göteborg, for bandet følte seg tydelig hjemme. I motsetning til nevnte trikk - settet gikk som på skinner.

Låtene kom tett, i litt tøffere versjon enn på plate, de rolige like overbevisende som ståpålåtene. Overraskende nok ble høydepunktet ikke tittellåta og radiohiten "Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg", men den rolige "Vi Två, 17 år", et magisk lite øyeblikk i alle fall for denne anmelderen.

At det hele var over i løpet av en knapp time, er forståelig når bandet bare har ett album å hente låter fra, og enda mer når Hellstöm har sine viktigste inspirasjonkilder i åttitallets postpunk.

Matrosdressene gir selvsagt en hel del besnærende assosiasjoner, men fremfor alt understreker de Hellströms barnslige nysgjerrighet på verden utenfor hjembyen Göteborg, som han lengter bort fra, og den oppdagelsesgleden han legger for dagen i utforskningen av tekstenes og musikkens muligheter.

Måtte Hellström og bandet aldri bli så voksne og verdensvante at de oppdager at det er fastlandsforbindelse mellom Sverige og Norge.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky