Madrugada: The Deep End
Når jeg ikke hører noen snakke i radio eller ser fotball på tv, har jeg alltid musikk rundt meg. Det går alltid fint; musikken forstyrrer så godt som aldri konsentrasjonen om en avisartikkel eller en spennende roman. Tvert imot. Men det fins unntak; sanger som gjør det umulig å gjøre noe annet enn... å lytte. Madrugadas "Sail Away" er en sånn sang. - Freedom is impossible, synger Sivert Høyem. Og tar feil. Med denne typen kunst i øregangene trenger i hvert fall ikke jeg noen annen form for frihet.
Jeg har hørt dette albumet utallige ganger de siste fjorten dagene, og alltid hatt spilleren innstilt på random. Først lurte jeg på om jeg hadde fått feil skive, det var da jeg fikk "Ramona" midt i fleisen. Bånn-pinne rock'n'roll, og jeg tenkte at kanskje var det Sex Pistols som hadde gjenoppstått - på litt saktere rotasjon...? De er tross alt på samme plateselskap, så en eller annen forbytting kunne ha skjedd, ikke sant? Og det ville vel ikke vært direkte umulig å tro at Johnny Rotten kunne ha gjort No future til There is no tomorrow, eller hva?
Men så kom "The Kids Are On High Street", og den kjenner jeg jo fra radio som Madrugadas. Deretter var det bare å gi seg over.
Makan til plate!
Madrugada er så kompakt. Så helhetlig. Så troverdig. Så inn i helvete flinke, for å si det så enkelt som mulig. Akkurat slik Madrugada som oftest gjør det. Denne musikken er bare sjelden særlig komplisert. Den er bare så... riktig.
Så enkelt tror jeg "The Deep End" i bunn og grunn kan oppsummeres. Helt riktig. Ingenting skurrer på denne plata, hvilket ikke betyr at den er fri for friksjon. Motsatt: Den er full av friksjon og gnisninger, det er dét som gjør den så ufattelig bra.
Her fins ikke én clean gitar, ikke én tekst som ikke roper på fallet fra klippen, ikke én sang som ikke oppleves som et rop i en desperat mix av livsglede og dødsangt. Må ha det! Alt på en gang!
Madrugada har alltid vært omgitt av melankoli. Den fins i relativt store doser også her, men uttrykket er mer rocka enn noen gang. Dette er pur lidenskap. Hvilken lykke det må ha vært, å forlate studioet - og tenke at dette virkelig ble det albumet vi bare var nødt til å lage.
![]() FRODE JACOBSEN: Bassist. ( ) |
For slik må de ha følt det. Tre år har det tatt å komponere "The Deep End", og utgivelsen må nødvendigvis føles som en overveldende befrielsesprosess for de involverte. De skal vite at det utvidede svangerskap har vært prisen verdt. I hvert fall for alle oss som får kjærlighetsbarnet i fanget.
Hører jeg riktig, når Madrugada drar i gang med latinsk flamenco? Om jeg gjør! "The Stories From The Streets" er flamencoen sin, det! Saxofonisten som durer inn mot slutten låter som ubuden gjest i et arabisk bryllup på kollektiv syretripp!
Kan det tenkes at Bono blir grønn av misunnelse når han får høre "The Lost Gospel"? Jeg tror det. I hvert fall blir han imponert. Jeg trekker helt bevisst inn U2, men jeg kunne like godt ha strukket parallellen til Michael Stipe.
"The Deep End" er et album som befinner seg helt der oppe; i R.E.M.- og U2-klassen. I avdelinga for Rockens Definitivte Formel 1.
Husker du gitarlyden James Dean Bradfield i Manic Street Preachers fant fram i anledning "Motorcycle Emptiness"? Det er sånn Robert Burås har stilt inn forsterkeren sin i "Elektro Vakuum" - og selvfølgelig låter det praktfullt. Fett, er nok ordet.
![]() ROBERT BURÅS: Gitarist. ( ) |
Når hørte du sist en så gjennomført solid rockelåt som "Hard To Come Back"? Den er som DeLillos' "Neste Sommer"; når du først har hørt den, skjønner du at den ikke kunne blitt annerledes. Den må ha gitt seg sjøl - og kanskje har Keith Richards rett, når han sier at alle de fineste sangene fins der ute et sted, som del av Guds skaperverk - det gjelder bare å fange dem...
Jeg stopper ved pianobreaket i "Slow Builder". Det låter nøyaktig likt det pianoet som innleder den berømte avslutninga i den legendariske medley'en på "Abbey Road". Og kom ikke her og fortell meg at det er tilfeldig at den er lagt i samme toneart, E-dur!
- And in the end, synger Paul McCartney idet han fullfører mesterverket - mens Madrugada tar oss over i "Sail Away".
Tolk det som du vil, tenker jeg. Dra hvor faen du vil. Men ta med deg "The Deep End".
Del på Facebook | Del på Bluesky