Musikkavisen Puls | Plateanmeldelser

En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?

En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.

Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!

MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.

Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.

Wolf Alice har fortsatt mye å by på

(23.08.25) Med sitt fjerde album, «The Clearing», bekrefter Wolf Alice sin posisjon som et av Storbritannias mest spennende band. De følger her opp «Blue Weekend» fra 2021, albumet som ga dem et stort publikum. De tar nå musikalske steg videre – inn i et landskap der 70- og 80-tallsreferanser møter moderne pop-rock med nerve og dybde.

Summen av Storm? Det er bra, det!

(21.08.25) Genre skal rives i fillebiter, blandes og settes sammen helt feil – det er da magi skapes. Fra rå metalcore til sarte ballader. Og han har en stemme jeg får frysninger av, for den er så sjukt bra.

En sørgelig godt skjult fusion-perle

(16.08.25) Et lite, instrumentalt mesterverk? Ja, jeg vil gå så langt. Men Frode Andresen har du kanskje ikke hørt om?

Akkurat som det skal være, Hurula

(12.08.25) Rått, ærlig og akkurat passe skranglete. Slik Hurula skal låte.

Stereophonics kan da mye bedre enn dette

(05.08.25) Når bandet kommer fra Wales og debuterer I 1997, er det nesten uunngåelig at trådene dras I retning The Manic Street Preachers. Men i tilfellet Stereophonics og Manics er det så godt som bare geografien som er sammenfallende.

Buddy Guy (89) – still on the top

(03.08.25) Det begynner å bli mange av de gamle som er «still on the top», artister som er levende bevis på at de gamle ofte er eldst. Altså best.

Deacon Blue svever videre på skyer av fløyel

(01.08.25) I kategorien «lekkert dandert pop/rock» stiller skottene i elitedivisjonen.

Bunnsolid coveralbum fra Paul Weller

(30.07.25) Man veit ikke alltid hva slags musikk man får servert når den nå 67 år gamle ringreven gir seg til kjenne. Men at resultatet blir bra – ja, i så måte er han garantist.

Rett og slett glimrende, Alice Cooper

(27.07.25) Sjokkrockens mester lykkes med det meste. Her er kort sagt alt akkurat som det skal være.

Trisha Yearwood på egne, stolte bein

(24.07.25) For første gang gir Trisha Yearwood ut et et album der hun hele veien er kreditert både som låtskriver og produsent. Hun kommer ypperlig ut av begge øvelsene.

Dave Stewart gjør Bob Dylan – hvorfor?

(20.07.25) Dette må være den svakeste samling Dylan-låter jeg noen gang har hørt.

Ikke Genesis – men veldig nært

(16.07.25) Steve Hackett var gitarist i den musikalske storhetstida til Genesis, så om noen skal ha lov å gjøre dette må det nesten være han. Ikke helt Genesis, men tett innpå selve nerven i bandet.

Nyt sommeren med HAIM

(15.07.25) HAIM – de insisterer på å skrive det sånn – utfordrer skillet mellom indie og pop. Hvorfor er ikke dette pur pop?

Hvilken juvel av et album!

(14.07.25) Hun er så mye mer enn «bare» singer/songwriter.

Wet Leg innfrir, og vel så det

(13.07.25) Med sitt andre album konsoliderer Wet Leg stillinga som et av post-punkens mest interessante band.

Tre «ulovlige» U2-herligheter

(11.07.25) Lurer du på hvorfor mange av oss i en periode betrakta U2 som «verdens beste band»? Her kommer tre bevis på at vi ikke var helt på jordet.

Blixa synger Bowie - og det gjør han bra

(09.07.25) Ryktene har gått lenge. Berlins store sønn har covret Berlin-trilogiens far! Eller, akkurat det var ikke et rykte, for flere i discorden til Neubauten var tilstede. Men at det skulle gies ut, det var litt mer usikkert.

Matt Johnson - funkhelt på egne bein, nå

(07.07.25) Etter over 20 år bak tangentene i Jamiroquai, trer Matt Johnson nå frem i egen funk-glans med sitt andrealbum "Warrior Princess" – en plate som høres ut som om 70-tallet, romfart og klimakamp har gått sammen i en varm gruppeklem.

Småpen pop/soul fra Therese Ulvan

(24.06.25) Therese Ulvan kunne ha godt av en time eller to i tenkeboksen – og kanskje se seg drøyt ti år tilbake i tid?

Tumultr - et spennende første kapittel

(21.06.25) Debutalbumet "Do You See What I See" fra bandet Tumultr treffer blink. Dette er ikke bakgrunnsmusikk, men musikk som krever og fortjener oppmerksomhet. Albumet er en reise gjennom rytmer, stemninger og sjangermøter, uten å miste retning.

Hvilken dans han byr opp til, Van Morrison!

(19.06.25) Han synger fortsatt fletta av de aller fleste. Når låtmaterialet i tillegg er prima, er det duka for a big party.

Et veldig fint Neil Young-album!

(17.06.25) Vi har blitt vant til at det kommer litt av hvert fra Neil Young; han er i posisjon til å slippe demoer og opptak fra øvinger løs på offentligheten. Alt er ikke like interessant, for å si det forsiktig. Men her kommer et etterlengta «ordentlig» Neil Young-album.

Hvilken combo – Taj Mahal og Keb’ Mo’

(15.06.25) De gamle er eldst, blir i denne sammenhengen et misvisende understatement.

Matt Berningers innertier

(10.06.25) Sjefen i The National er for andre gang ute på egenhånd. Om mulig, enda bedre enn vi kunne forvente.

Pulp anno 2025 - fortsatt sjarmerende og særegne

(06.06.25) Det har gått 24 år siden sist, men nå er Sheffield-bandet Pulp tilbake med et nytt album. «More» låter akkurat slik Pulp alltid har gjort – og selv om det er lenge siden forrige utgivelse, føles dette som en naturlig fortsettelse. Det er ingen tvil om at Jarvis Cocker og hans medsammensvorne er tilbake.

Durand Bernarr - noe av det største i dette tiåret!

(05.06.25) Durand Bernarr er en av de mest spennende artistene vi har i dag – uansett sjanger, uansett legning. Med en sjelden kombinasjon av rå vokalkraft, lekenhet og dyp musikalitet har han lenge vært en godt bevart hemmelighet blant musikkelskere.

Alan Sparhawk - så nakkehårene reiser seg

(03.06.25) Alan Sparhawk er ute med sitt andre soloalbum på mindre enn ett år. Et album fylt med smerte, sorg og lengsel. Et album fylt til randen med sterke låter, låter som treffer langt inn i sjelen.

En intergalaktisk funkfest med ekstra sterk saus!

(01.06.25) Når Bootsy Collins slipper nytt album, vet du at det ikke blir noen rolig kveld, fordi dette er ikke musikk – det er en romreise med stjernebriller, basslinjer som rister sjela di og et musikalsk driv så sterkt at selv stein ville vise tegn til bevegelse.

Plater