«Endless Arcade» - sett gjennom to par briller

Teenage Fanclub er et viktig band for oss i PULS. Man kan faktisk si bandet er del av vårt DNA; vi har alltid vært glad i britisk popmusikk. Så nå gir vi deg faktisk 2 anmeldelser av bandets foreløpig siste utspill.

Av Arild Rønsen // 04.05.21

MARIE BERGLI FODSTAD om "Endless Arcade":

Rolige lange bølger med Glasgow surf

Teenage Fanclub slipper sitt ellevte album, 30 år etter gjennombruddet «Bandwagonesque». Det kom ut i det herrens år 1991, da alle goblins kom opp fra jorden og smidde gull. Noen tålte ikke sola, men disse skottene har holdt ut.

«Endless Arcade» er første plate etter at Gerard Love sluttet i 2018. Men oppskriften på suksess har samme gamle ingredienser med vakre vestkystharmonier, perfekt samspill mellom lead – og rytmegitarist, samt bandets faste vintage utstyr, blant annet McGinley’s sunburst ’63 Fender Jaguar.

Norman Blake og Raymond McGinley, gruppas faste deltagere, bytter på å skrive og synge låtene. Hvem som er Paul, John og kanskje til og med George kan man jo diskutere, men vekslingen mellom de to funker veldig godt.

“The Sun Won’t Shine On Me” er Blakes kronjuvel og en perfekt melankoli surf-låt. Forholdet er slutt, sola skinner ikke lenger. Han orker kun fire linjer vers, gitarduell og repetitivt depressivt refreng, som allikevel høres så herlig beroligende ut.

With a troubled mind I am in decline/And the sun won't shine on me
«Come With Me» er McGinleys beste bidrag, harmonien som starter låta går rett i hjertet og gir gode Byrds-vibber som følger flere av sangene videre i albumet.

«Everything Is Falling Apart» får meg til å oppdage flere likheter med Lemonheads enn jeg tidligere har tenkt over, men som kan gjenkjennes fra deres aller første singel «Everything Flows». Og som tittelmessig blir en fin sluttet sirkel.

Everything is falling apart/apart from our love/Everything is falling apart/apart from what I want

Teenage Fanclub er kanskje ikke like teenage som starten av 90-tallet, men de har absolutt fortsatt fanklubb. Og det høres fortsatt ut som fløyels-surf. Blake og McGinley sluttet i mine tanker å eldes etter de fylte 29, men det stopper en ikke fra å synes de er meget sjarmerende som 50-åringer.

Bandet er en del av Glasgows meget interne og innavlede alternativ rockscene, der alle har spilt med alle. Bassisten spiller både i Teenage Fanclub og Belle & Sebastian, trommisen er manager for The Vaselines og Camera Obscura, hiten fra -91 ble spilt inn i samme studio og på samme tid som Primal Screams «Screamadelica» og lista kan bare fortsette. Glasgow er en landsby som avler masseproduserende låtskrivere og finskårne musikere.

Denne lille landsbyen fant ut sommeren 2019 at de alle kunne dra på båttur sammen, nærmere bestemt The Boaty Weekender, et festivalcruise i Middelhavet. Blake og resten av gjengen tuslet smilende og solbrente rundt på dekk sammen med totusen festivaldeltagere og serverte selv to konserter på fire dager. Det fables om en oppfølger, noe som akkurat nå kjenner helt utopisk. Det føler nok bandet også, ettersom de har måttet utsette både slippdato for albumet og tilhørende turné flere ganger. Men hva gjør vel ett år når det er verdt å vente på.

BJØRN LINNERUD om «Endless Arcade»:

Takk Gud for Norman Blake!

De lett aldrende indie-skottene i Teenage Fanclub har nettopp sluppet "Endless Arcade" som nummer elleve i rekken av rendyrkete studioalbum. Skiva inneholder klassiske fanklubbgrep uten at dette tegner til å bli en klassiker av den grunn.

Mye har selvsagt skjedd siden den vesentlig mer rocka debuten "A Catholic Education" i 1990, og Creation-perioden med storhetene «Bandwagonesque» og «Grand Prix» var en stilstudie i 90-tallets, gitarbaserte indiepop.

En gradvis retningsendring med trivelige «Songs From Northern Britain» avslutter tiden på Creation. Samtidig settes standarden for Bellshill-gjengens etter hvert så særegne signatur med et stadig snillere lydbilde. En liten svipptur innom Columbia rundt årtusenskiftet og noen ekstra hopp og sprett mellom ulike lables utover 2000-tallet måtte til før «The Fannies» til slutt landet mykt i PeMa/Merge-seriene hvor «Endless Arcade» altså også inngår.

Teenage Fanclub har, til tross for fødsel i grungetiden med opprinnelig lydteppe av tyngre gitar-øs, alltid hatt svært melodiøse låter. Særlig i starten av karrieren var en paradoksal oppskrift; i overkant småsøte repetisjonspartier i både melodi- og tekstform med en anelse feedback og en viss instrumental vreng.

«The Fannies» har bl.a. turnert med Nirvana, og ble nærmest et tilfeldig trekkplaster da Pearl Jam uteble fra Kalvøyafestivalen i 1992. Siden den gang har de heiet fram gitarpopperler på løpende bånd. For Teenage Fanclub har en formel, og den funker så lenge vokalgnålingen til gitarist Raymond McGinley forekommer i mindre doser. At den opprinnelige trioens bassist og medvokalist, Gerard Love, sa takk og farvel for noen år siden, og heller valgte å satse på egne prosjekter, gir seg nå utslag i tynnere låtmateriale og labrere vokalprestasjoner.

Vel å merke fikk Teenage Fanclub det deilige walisiske kokobandet Gorkys Zygotic Myncis grunnlegger og frontfigur, Euros Childs, som nytt tilskudd fra 2019. Foreløpig virker Childs dog å være stallfyll sammen med at par andre omrokerte musikanter, men forhåpentligvis får han lov til å gjøre mer enn å spille keyboard og kore på sikt. Dette bandet bør ikke kimse av enda mer keltisk kreativitet.

Albumtittelen kommer fra McGinleys sang med samme navn. Det ironiske er at den uttalte meningen med låta, «å vandre uredd i en imaginær og mystisk by uten ende», er et ganske kult scenario, mens alt jeg oppfatter vokalen som, er repetitiv breking.

Og nettopp den umiskjennelige lyden av sau har sannsynligvis de færreste lyst til å høre i det uendelige. Hvis så hadde skjedd, ville låta «Everything Is Falling Apart» gitt mening, men at samme låt i det hele tatt var en single er fremdeles en gåte.

Det er bare å erkjenne at McGinleys monotoni preger det meste av låtene han demokratisk har fått lov til å formidle over tid. Unntaket må være 26 år gamle «About You», for der synges det i det minste flerstemt, så akkurat den låta er både fin og fyldig. For å yte McGinley en viss grad av godvilje kan kanskje «The Future», «In Our Dreams» og «Silent Song» vurderes som tilstrekkelige leveranser, selv om sensors medynk antakelig gjør albumet en bjørnetjeneste ved så vidt å la McGinley bestå her.

Savnet av Gerard Loves tilstedeværelse er merkbart med tanke på antall låter McGinley får lov til å presentere, så da er det jaggu godt at Norman Blake fortsatt holder fanklubben flytende. For det er Blake som opprettholder Teenage Fanclubs arv i hevd med sine akk så herlige harmonier. Og takk Gud for det!

Bidragene denne gangen er ikke revolusjonerende til Blake å være, men det er alltid så fint! Om du ikke har vært med Norman Blakes reise gjennom nittitallet og videre inn i inneværende millennium, er det bare å nyte «Living With You», «I'm More Inclined» og "The Sun Won't Shine On Me" og til slutt la deilige «Back In The Day» oppsummere intromimringen. Liker du dette, kan du ta en våryr og musikalsk Benjamin Button og utforske Norman Blakes elegante låtsnekring tilbake til framtiden med lysere tider i sikte.

Totalt scores det noen fine mål siden Norman Blake jevnt over treffer godt på halvparten av albumet. Og, joda, McGinley snubler litt heldig inn noen baller i nettet, han også, men siden fanklubben tradisjonelt sett broderlig har fordelt egenskrevne låter og frontvokaler på albumene, er ønskedrømmen at Gerard Love returnerer med sin behagelige stemme og inkluderer eget Lightships-materiale på neste Teenage Fanclub-skive.

Skulle en gjenforening aldri skje, burde canadiske Ben Cook a.k.a. Young Guv umiddelbart bli opptatt i kollektivet. Mindre sau og mer Guv ville oppgradert klubbhuset kraftig. «I Have Nothing More To Say»!