Ulf Lundell: Club Zebra
Det fins to måter å betrakte denne utgivelsen på. 1) Ulf Lundell har lagd enda ett dobbelalbum. 2) Og tacka fan for det! Ryktene om en "Slugger II" er forresten fullstendig på jordet. Om dette skal kalles noen "2" må det være "Den Vassa Eggen II" - fri for de dårlige 80-tallstrommene. Milde himmel, for ei skive dette er!
Det hele innledes med akustisk piano, en kort introduksjon vakkert framført av David Nyström. Men så tråkker Janne Bark i gang. "Fem Minuter" heter sangen, som varer i nøyaktig to og et halvt minutt. En ny låt? Njaaa.... I hvert fall er teksten ny. Chuck Berry og Status Quo har lagd akkurat samme låt tusen ganger før.
Men så dukker vi inn i et enda større sound, noe som skal vise seg å være en representativ pekepinn for albumet som helhet. Det begynner da virkelig å bli noen år siden Lundell har holdt seg med saksofonist?
Og da tar vi det gjennomgående soundet, like godt først som sist: Lundell skal åpenbart ut på veien med sitt hjemmeavla E-Street Band. Her er keyboards og glockenspeil og saksofoner og... først og sist: Janne Bark - den tøffeste av alle tøffe rockegitarister.
Den musikalske stemninga er altså identisk med den vi møtte da han i i 1995 lagde sin fantastiske "Mellan Hägg Och Syren" i anledning samleplata "Slutna Rum".
Som komponist står Lundell på stedet hvil. Heldigvis. Man ber liksom ikke Bob Dylan om å lage "annerledes" sanger. Ulf Lundell står med begge beina i den amerikanske låtskrivertradisjonen Bruce Springsteen er bannerfører for - og der står han stødigere enn noen andre, Springsteen inkludert.
Som han sjøl formulerer det i nydelige "Senare":
Inte mycket händer här
Som inte redan har hänt
"Senare" er albumets første virkelige kick. Jeg skal forsøke å beskrive hvordan jeg oppfører meg når bandet drar i gang for alvor, etter ei rolig innledning fylt av piano og munnspill. Da flytter fingrene seg fra tastaturet, jeg knytter nevene og roper for meg sjøl:
- Faen, dette er bra!
Min gode skaper så bra det er! Slike øyeblikk er det absolutt ingen andre som er i stand til å gi meg. Vi snakker åtte minutters pur renselse.
Så gir jeg egentlig blaffen i at "Orkney", i musikalsk forstand, nærmest er en tro kopi av "Gammal Dodge", for her møter vi historiefortelleren Lundell, prosaisten som gjør enkel reiseskildring til stor lyrikk.
Tematisk beveger han seg også på kjente stier. Uro. Rastløshet. Den Eneste Kvinnen På Jord. Om å holde liv i Drømmen. Oppsummert:
Jag är kär i en kvinna
Som får mej att känna mej som en man
La la la la...
Stort mer er det ikke å si om den saken.
Ingen skal forresten komme her å klage på ei lite kontrastfylt skive. "Odessa" - som strengt tatt ikke er noen sang i vanlig forstand; her fungerer musikken bare som understøttelse av det egentlige budskapet, diktet - etterfølges av "Hon", en låt i lett slentrende rhumba-takt, og som igjen følges av "Öppet Hela Natten" og "Farligt, Farligt, Härligt, Härligt" - som begge er full "Born To Run"/"Kär Och Galen".
Her fins også en låt av "Slugger"-typen, riktignok med et hakkende piano i kompet: "Röd Klänning" er seig, blytung, vidunderlig rock'n'roll om sånne damer som får hjertet til å slå dobbeltslag. Kan noen samtidig fortelle meg om det er mulig å gjøre tradisjonell rock bedre enn hva Lundell og hans gutter presterer i "Jag Har Jobbat För Hårt"?
Dette albumets store styrke ligger likevel i helheten og jevnheten, ikke i enkeltlåtene. Det er så veldig Lundell, hele veien. I samfulle 148 minutter.
Det hele knyttes sammen i tittelkuttet. "Club Zebra" varer i nesten et kvarter, er kledd i det største Lundell-soundet ever - og følges av en tekst hver og en kan få tolke som en vil. Den tar sitt utgangspunkt i opphavsmannen, som alt annet på denne plata, men hva han egentlig er ute etter å få sagt...?
I det perfekte liv skulle Ulf Lundell gitt ut dobbel-lp hver dag.
Del på Facebook | Del på Bluesky