Ulf Lundell: Lazarus
Ei tung rockeplate fra Lundell, men ingen Slugger. Det er lenge siden mannen har skapt et så gjennomført forseggjort album som Lazarus. Sannsynligvis er det hans sterkeste i dette årtusen.
På forhånd varsla Lundell sjøl ei plate som skulle tilbake til røttene; helt til Howlin Wolf ogMuddy Waters. Mye tyder på at han har forandra mening underveis. Her serveres riktignok opptil flere låter som i formen er reine 12-taktere det høres bare ikke slik ut. Til det er arrangementene og soundet alt for sofisikert.
Dette er det stikk motsatte av en mann med sin gitar. Unntaket heter Miraval Blues - og Graham Greene Blues er ikke Robert Johnson, men Tom Waits på sitt mest desperate.
Her køles det på; det er ikke så ofte du hører så mye lyd som i for eksempel S:T Kristofer. Janne Bark kjører med volumknappen på 11, men det gjør også hele kompet og kompet er digert, som The Waterboys på sitt aller mest svulstige.
Her fins også det stikk motsatte. Odyssevs Park Avenue er klassisk Lundell, kledd i en så myk drakt at den kunne ha fått plass på Evangeline.
Men hovedinntrykket er stort sound, tidvis med betydelige orkesterseksjoner i studio, som i åpningssporet FOXF, som inkluderer en blåserkvartett (trombone, tenorxax, baritonsax, trompet) i fri utfoldelse: Rett i taket, og ingen sordiner, takk! Som det sømmer seg, når han faktisk er ute etter å ta generaloppgjøret med Fittstim-feminstene.
Du som liker Uffe der han trives best i midtempo og ordrik, streit rock skal vite at du kommer til å elske tittelkuttet. Lazarus, for en låt!
"Tyst Farväl": Hvem andre, enn Ulf Lundell, kan ta avskjed med en onkel eller noe sånt - og samtidig få gravtalen til å høres ut som et farvel til en hel tidsalder, til industrialismen, til Årdal, til LKAB, til Union i Skien?
Hva kan man gjøre, annet enn å la seg imponere av denne produktiviteten? Holder han tempoet oppe, kommer det et par-tre romaner og sju-åtte dobbeltalbum før han om tre år fyller 60
Del på Facebook | Del på Bluesky