Ulf Lundell: Högtryck
For bare Gud veit hvilken gang står Ulf Lundell på terskelen til et nytt kapittel i livet - og denne gang er det bare glede og spore. Vitt vitt regn/sköljer bort allt/Vitt vitt regn/får allt att växa på nytt igen. Dessverre holder ikke hans nytente håp på framtida til å bære fram ei hel plate.
"Å la la la - om det här är vintern måste våren va på väg," synger han - og kliner på med høysetmt klokkespill og strykere som aldri før. Lenger unna "Slugger"-soundet er det vanskelig å bevege seg.
Om vi passerer "Vitt Regn", kommer vi til "Kårlek På Stan" - og dit burde vi strengt tatt aldri kommet, i hvert fall ikke i følge med Ulf Lundell. - Hører du, vår mann spiller reggae!?, sier vi som elsker ham til hverandre, når vi hører den første gang. Før vi skjønner at det er katastrofe. Kan du se for deg Haakon Magnus i et karnevalsopptog i Rio, sammen med bikinikledte jenter som danser samba? Omtrent sånn låter Andreas Dahlbäck (trommer) og Surjo Benigh (bass) - om du bytter dem ut med Kronprinsen, og sambajentene med Sly & Robbie.
Det begynner ikke å skje noe på fullt alvor før vi har kommet halvveis, med Öppen Väg, Öppen Bil" - en sang både han og Bruce Springsteen forsåvidt har skrevet hundre ganger før, men som låter like befriende hver gang.
Tittelkuttet er det vakreste som inntreffer. Akustisk gitarintro, med følge av en bass så silkemyk at du skulle tro den var satt an med en slik bue de bruker på kontrabasser. Vi snakker 12 minutter spunnet rundt de helt ukjente akkordene G-C-D. Akkurat denne øvelsen, er Lundell ganske så aleine om å beherske.
"Roadhouse Kirschheim" er en storslått og vakker ballade, mens "Den Stora Ensamheten Utanför Allt" fungerer som bro til avslutninga, en sang som kan bli en sann lighteroppvisning i levende live.
Så kom hit, min vän
Jag vill älska dej varsamt
Älska dej vansinnigt nu
För ganska snart ska jag flyga iväg
Tekstmessig skjer det intet nytt på dette albumet, men det skjer alt for mye. Innimellom har han så mye på hjertet at det rett og slett ikke passer inn i pop/rock-format. Han har hatt en tendens til dette, helt siden han ga ut den bortimot uleselige mastodonten av en roman - "Friheten" - i 1999. Det er ikke mumling og ord som svelges som har gjort "Lycklig Lycklig", "Hon Gör Mej Galen", "Stackars Jack" og "Rialto" til everlasting classics.
Det er mystisk at mannen ikke forstår dette sjøl. George Martin, drister jeg meg til å si, som et stikkord. Kanskje var det en grunn til at absolutt alle platene The Beatles ga ut var tvers gjennom bra?
Ikke en gang Ulf Lundell har godt av å ha total kontroll.
Del på Facebook | Del på Bluesky