Ulf Lundell: En Eld Ikväll

De fleste artister vil mene det beste er maksimal frihet i studio; ingen innblanding - verken fra plateselskap eller produsenter. Ulf Lundell har en slik posisjon. "En Eld Ikväll" er dessverre et bevis på hvor galt det kan gå om en mann får sitte i fred og stulle med seg og sitt.

Av Arild Rønsen // 13.04.04

Han leverer så godt som alltid, både live og på plate - og gjennom hele sin snart trettiårige karriere har han kommet opp med nye låter som har styrka hans opptreden på scenen.

Jeg tror aldri du kommer til å høre noen av disse låtene fra en scene. Det måtte i så fall være tittekuttet, "Honung" eller "Världens Mitt", i smått omarbeida former. Dette er de tre eneste kuttene som fortjener betegnelsen "låt".

Ellers består albumet av hva jeg betrakter som fragmenter av tekster og melodier. Forresten; ikke melodier. Ber du Ulf Lundell om å framføre dette påny, vil han helt sikkert ikke huske hvilken melodi han fant på i studio.

For det er det han gjør; finner på noe - der og da. En slags improvisasjon, dessverre en uhyre lite spennende sådan.

Dette er ikke noe kult å skrive, men kan du C, D, G og E-moll på gitar? Da har sikkert også du en gang i mellom tatt deg sjøl i å sitte å "komponere". Lalle litt, mens fingrene sklir lett fra akkord til akkord. Det er enkelt som bare det, om du bare veit hvilke akkorder som vanligvis hører sammen.

Det er sånn Ulf Lundell smører sammene sangene denne gangen. Han har alltid lagd låter over to eller tre eller fire akkorder, men nå har han ikke kompass. Ingen retning. Ord og toner er stabla oppå hverandre og ved siden av hverandre, tilsynelatende tilfeldig - fullstendig uten tanke på at dette skal synges.

Som sagt: Sånn som de fleste av oss kan gjøre, selv om de færreste har så mye de skulle ha sagt som Lundell. Men her blir det meste bare rør om kjærligheten og rødvinen.

Og dét, trenger vi ikke Ulf Lundell til.