Håkan Hellström: Et Kolikbarns Bekännelser
Han ser fortfarande hur havsvindarna blåser, men tungsinnet har mer og mer tatt overhånd i Håkan Hellströms hode. Men sangene? De er like fine! Og framfor alt; han og bandet er minst like skranglete som før. Spesielt er "Drömme Serenad" er en oppvisning i hvor skeivt det går an å spille og synge, og likevel få det til å virke helt overlegent korrekt.
Har har funnet en formel som gjør det bortimot umulig å finne noe å sette fingeren på, i hvert fall for oss som har lært å elske ham. Falt du først for "Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg", så falt du pladask.
Han har hele tida holdt seg med storfint komp i form av blåsere, gjerne trompeter. Denne gangen er disse innslaga mer orientert omkring fioliner og fløyter og plystring. Men også det låter like fint, akkurat som de syltynne gitar-"soloene". Noen vil si det høres ut som noen som øver med plekter på en Shadows-gitar for første gang, men det funker - og det er det viktigste.
Håkan Hellström feirer utrolig suksess i Sverige. Hvorfor? Fordi svenskene kjenner at han er deres egen. Han synger riktignok om at Stockholm aldri kan bli hans by, men selvfølgelig gir det nærhet, når han forteller om hvordan det er å gå arbeidsledig i Malmö.
Inte ett ondt ord om den fremadstormende generasjonen norske pop- og rockmusikere. Men det begynner å bli en stund siden Lars Lillo-Stenberg brøyt lydmuren med veldig mye av den samme oppskriften som Håkan Hellström benytter.
Kort sagt: Skal vi ikke snart få en storbydikter, som også er popmusiker, og som dikter på morsmålet? Jeg har ingen ting i mot engelsk, men kom ikke her og si at Håkan Hellström ikke gir større nærhet enn Anneli Drecker.
Kanskje Arne Moslåtten snart burde få betalt for å holde kurs?
Via et par omveier var det dette jeg ville ha sagt: Håkan Hellström har lagd et nytt, fullstendig outstanding album.
Del på Facebook | Del på Bluesky