Stings herlige revansj!
(Oslo/PULS): Hvilken avslutning Norwegian Wood-festivalen kunne by på! Har "Roxanne" noen gang blitt framført bedre? Vårt repoerterteam så lyset - da mørket senka seg over Frognerbadet. Men vi får ta det i rekkefølge.
/ /
Først ut på talent-scenen søndagen var Zoom-vinnende
WOO
fra rockebyen Bergen. Uttrykksmessig lignet de litt på et prog-relatert grungeband, og de var det bandet som fikk mest stemmer av de utvalgte til årets talent-scene.
Woo virket heltente, og gjorde et godt sett. Synd at ikke flere fikk med seg bandet, da det er en utakknemlig oppgave og starte opp før første band på hovedscenen har gjort sitt. Kanskje noe å tenke på til neste år for arrangørene...?
THE SOUNDTRACK OF OUR LIVES
Dagen etter at deres landsmenn høstet de største superlativene, tok svenskene i The Soundtrack Of Our Lives plass på scenen på søndagen. Med strålende anmeldelser av både plate og konserter i bagasjen beviste TSOOL at de behersker alle slags live-sammenhenger.
For de mest ihuga tilhørerne vil vel strengt tatt ha Soundtrack innendørs og helst på en mørk, røykfullt klubb med et infernalsk volum. Likefullt passer bandet mye bedre i en større sammenheng enn en av forgjengerene på samme scene Teenage Fanclub.
Bandet åpnet psykedelisk med Broken Imaginary Time der vokalist Ebbot Lundberg ser ut som om han skal preke for hele Frognerbadet. Og Lundberg er en morsom frontfigur. Halvveis klønete, og med et rotete men likefullt svært underholdende uttrykk.
Settet besto av både nytt og gammelt, mens materiale fra platen Extended Revelation ble fullstendig utelatt. Best represensert ble årets strålende skive Behind The Music med hele åtte låter.
Selvfølgelig fikk vi også den mest kjente TSOOL-låta, Instant Repeater 99, og avslutningsvis tok svenskene oss strålende gjennom 21st Century Rip Off og Nevermore.
TOADSTOOL
Nok et band med et meget rocka uttrykk. Det nye håpet fra Halden er vel av de få som kaller musikken sin for streit hard-rock i 2001, men det kokte skikkelig av gutta fra østkanten av Norge.
Man skal vel ikke kalle Toadstool for 100% norsk, da de er et norsk-engelsk band. To av gutta er fra Liverpool, og samarbeidet stammer fra felles studier i England.
Et spennende band å se opp for i disse stoner-rock tider. Fengende, enkelt og rett-fram rockn roll.
CROWTOWN
Kunne så de beskjedne country-rockerne i Crowtown fylle den store scenen...? Ja, det kunne de faktisk!
De må være kongerikets mest stilsikre, og ingen - ingen - korer så fint her til lands. De synger sammen nesten hele tida, og den som skulle oppdage uhumskheter i harmoniene denne ettermiddagen måtte være satt opp med absolutt gehør. Minst.
De tro til mer enn vanlig mot slutten, og det vil vi mene er eksempel til etterfølgelse - for bandet sjøl. De vil ganske sikkert bare vinne på å gjøre lydbildet en smule røffere.
GUS PANSER
Endelig, får man si. Et nytt norskspråklig rockeband som tar over arven etter avdøde (?) DumDum Boys og CC Cowboys.
Det har vel ikke akkurat vært en trend å synge på norsk i det siste, og man må jo bare berømme gutta i Gus Panser for å satse på morsmålet. Og jeg er sikker på at når det blir hipt å rocke på norsk igjen, kommer disse gutta til å ligge langt fremme!
Tøffe låter, med mange velarrangerte analoge synth-hooks gjorde sitt til at låtene satt i hodet lenge etter at Gus Panser hadde forlatt scenen. Enkelt, greit og veldig iørefallende. Energien og spruten var det heller ikke noe å si på.
Kom med ei skive da, gutter!
LITTLE FEAT
Sola forsvant, hippiene samlet seg foran scenen, og Little Feat kom. Gjengen fra Sør-California er inne i sitt 30. år som plateartister, og det er 22 år siden de mistet sin frontfigur Lowell George...
Likefullt satser gutta friskt, og med en god plate i bagasjen (Chinese Work Songs) tok Little Feat fatt på sin andre Oslo-konsert på to år.
 LITTLE FEAT: Paul Barre hadde grep, men trakk kanskje låtene litt vel langt...? Foto: Per Ole Hagen, NRK P1 ( ) |
Det skulle bli pulserende afrikanske rytmer, men dessverre litt for langdryge arrangementer til å fenge hele badet. For de som er kjente med Feat var det vel greit, men en 25 minutter lang versjon av Dixie Chicken ble vel i meste laget...?
De er ikke akkurat minimalistiske, og det er til tider vanskelig å finne kjernen i deres låter. Samtlige går ut og inn av soloer, instrumentale temaer, rytmeseksjon-avbrudd, noe vokal og så rundt samme runde en gang til. Til tider rotete, overspillende og lite engasjerende, egentlig.
Paul Barreres stemme kommer litt for lite igjennom, mens Shaun Murphys røst gir hele Frognerbadet øresus så det holder. Kanskje mer kritikk til lydmannskapet enn bandet akkurat dette, men det fremhevet i alle fall ikke det positive inntrykket.
Men - med frykt for å få hele den nasjonale hippie-bevegelsen på nakken: Little Feat leverte et godt sett for de som er vant til slikt. Låter som Fat Man In The Bathtub, Rocket In My Pocket og nevnte Dixie Chicken satt som de bruker, og alt i alt var settet bedre levert enn det som fant sted på Rockefeller i fjor.
AMERICAN SUITCASE
Sist ut på talent-scenen i år var American Suitcase. Navnet har vært på manges lepper en stund nå, og bandet beviste hvorfor.
Som siste band samlet de en solid folkemengde oppe på bakketoppen, og de leverte et gnistrende sett på 25 minutter.
Totalt sett er det ikke noe å si på tenningsnivået på samtlige artister som spilte på denne scenen i år. Nivået har vært veldig stort, men tendensen er litt i retning av at ballen er i ferd med å rulle for mange av de bandene som har spilt der. Kanskje plukke opp noen knallband som ikke har spilt på ting som f.eks Zoom, og gitt ut plate og alt det der?
TOM MCRAE
Den nye engelske artisten Tom McRae har levert to strålende konserter i Norge allerede i år. Hans opptreden på John Dee går det fremdeles gjetord om, og han har også besøkt Ole Blues-festivalen i Bergen.
 TOM McRAE: Flink, og lavmælt. Foto: Per Ole Hagen, NRK P1 ( ) |
Og Tom McRae er flink, han. Med låter som The Boy With The Bubblegum og The End Of The World News gjennomførte han et sett på det jevne.
Kun akkompagnert av et minimalistisk trommesett, en cello og keyboardist (som av og til spilte bass) ble det et greit møte med denne lavmelte artisten. Litt for lenge for en artist som har gitt ut én plate å spille en hel time som siste artist før hovedattraksjonen kanskje, men greit nok.
Hans fjerde norgesbesøk i år finner sted på Quartfestivalen i Kristiansand, der han skal spille innendørs i Hallen.
STING
Det er vel bare å innrømme at det var med blandede forventninger man ventet på at Sting skulle entre scenen under Norwegian Woods siste dag i år. Han har gjort to dårlige konserter i Spektrum på rad, der både konserten i 96 og i fjor manglet mye.
Men allerede etter en strålende åpning med If You Love Somebody Set Them Free og After The Rain Has Fallen var det på tide å kapitulere, og konkludere med at dette ble en festkveld i revansjens tegn i Frognerbadet.
For faktum var at Sting var i strålende form, og hele bandet så ut som de hadde herrens glade dager på scenen.
Settet var satt sammen av både gammelt og nytt, og sjefen sjøl lekte seg gjennom hele konserten med glimt i øyet og en flørtende holdning overfor publikum. Og det er viktig for en bra Sting-konsert, at de slår seg litt løs. Dette var mangelvare på Spektrum-konsertene, der samtlige musikalske elementer var arrangert ned til minste detalj, og musikerne omtrent spilte med tvangstrøyer.
De siste årene har Sting brukt to keyboardister, og det gjør sitt til at gitarist Dominic Miller drukner litt av og til. Når Sting reiste rundt sammen med bare tre medmusikanter, var Miller denne bærende kraften som en gitarist med nok rom rundt seg får. I går var det kun de aller heftigeste detaljene og temaene som kom igjennom, mens keyboardist Kipper hadde tatt over den ledende rollen ved siden av sjefen sjøl.
Etter en litt rotete versjon av Well Be Together ble det en parademarsj for Sting. Et strålende trøkk fra publikum, samt at samtlige på scenen virkelig hadde dagen gjorde at Stings konsert ble en opplevelse av de sjeldne.
Han hadde børstet støvet av All This Time igjen, og fra suksessplaten Ten Summoners Tales kjente samtlige i Frognerbadet igjen Fields Of Gold, Seven Days og ikke minst If I Ever Lose My Faith In You som første ekstranummer.
The Police var heller ikke glemt. Han "Roxanne" noen gang blitt bedre framført? I samme toneart som for 23 år siden synger Sting fremdeles så klokkerent at det er helt enestående.
Musikerne fikk utfolde seg i den gode gamle sammensmeltningen av Bring On The Night/When The World Is Running Down. Strålende soloer av både keyboardist Jeff Young og Dominic Miller ble kun ødelagt av at hele PA-systemet klappet sammen når det sto på som verst. Synd for solistene, og synd for publikum for de gutta hadde det moro på jobb!
Når Sting reiser på tur, får han velge folk fra øverst hylle. Og på den hyllen befinner i hvert fall trompetist Chris Botti seg. Makan til trompetist må man lete lenge etter, og at han fikk plass til de utømmelige lungene sine i den normale kroppen sin er en gåte.
Da Every Breath You Take kom som andre ekstranummer, var det bare for å sette prikken over ien. Knallsuksessen var et faktum for lenge siden, og det var bare å surfe inn. Og når han kommer på scenen for siste gang, helt alene med kassegitaren, for å gjøre Message In A Bottle er det ikke en sjel i hele Frognerbadet som ikke følger med hver eneste akkord og hvert eneste ord.
Sting! roper en av publikummerne, mens sjefen svarer med yep! til voldsom applaus fra pojckarna längst fram. For det var gode gamle og lekne Sting som sto på scenen i går, og når Fragile tonet ut i juni-natten og Sting og hans medmusikanter vinket triumferende farvel - ja, da var også suksessen for Norwegian Wood-festivalen et faktum.
Dette spilte Sting i Frognerbadet:
If You Love Somebody Set Them Free/After The Rain Has Fallen/Well Be Together/Perfect Love Gone Wrong/All This Time/Seven Days/Fill Her Up/Fields Of Gold/Every Little Thing She Does Is Magic/Moon Over Bourbon Street/Brand New Day/Englishman In New York/Roxanne/Desert Rose/Bring On The Night/When The World Is Running Down Ekstra: If I Ever Lose My Faith In You/Message In A Bottle/Fragile.
Aktuelle Norwegian Wood- og P1-linker.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.