Robert Burås er død

Gitaristen Robert Burås er død. Venner fant ham i hans leilighet torsdag morgen, 12. juli 2007. Burås ble bare 31 år.

Av Arild Rønsen // 15.07.07

---

Helt fra den spede start i 1995, var Burås sentralt plassert i Madrugada. Jeg tror det må være riktig å karakterisere ham som den rocka drivkraften i bandet.

Hans gitarspill var rock og atter rock, ganske atypisk egentlig - i et band som ble aller mest kjent for sine relativt saktegående låter.

De siste åra ga dette seg utslag i at han starta sitt eget band. På siden av Madrugada dreiv han My Midnight Creeps, der han i tillegg til å traktere gitaren opererte som vokalist. Det gikk fint, men det kan herske liten tvil om at det var gitarist han var.

Mange vil mene han var Norges "viktigste gitarist". Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å bedømme. Omtrent som å sette opp ei liste over de "200 viktigste albumene" som er gitt ut. Om Burås var "viktigere" enn Knut Schreiner, Øystein Greni, Lars Håvard Haugen, Bjørn Berge, Knut Reiersrud, Terje Rypdal, Vidar Busk - ja, se det er egentlig helt uvesentilg.

Poenget er at Robert Burås var viktig; en helt vesentlig figur i utviklinga av den norske avdelinga som steller med tradisjonell rock.

For Burås' måte å spille gitar på var aldri revolusjonerende. Han var bare ekstremt god, i den sjangeren som i sin tid ble definert av Chuck Berry, og som siden ble videreutvikla av et utall gitarister - jeg nevner i fleng; Eric Clapton, Jimmy Page, Stevie Ray Vaughan, Tom Morello, Gary Moore, Mike Stern, Johnny Winter, Slash, Ron Wood... Burås var headliner når det gjaldt å reindyrke dette gitarspillet i Norge.

Det er ingen grunn til å tro at han ikke trivdes i Madrugada; han var da også godt i gang med å skrive låter til Madrugadas sjette album. Men det faktum at han tok initiativ til My Midnight Creeps var sannsynligvis utslag av at han i Madrugada følte å ikke få tilstrekkelig utløp for sin hang til mer ville gitareksesser. Rein pønk.

I forkant av Madrugadas "The Deep End" (2005) gjorde jeg et intervju med bandet, en artikkel som av pekuniære årsaker aldri kom på trykk. Jeg kunne tenkt meg en hyggeligere anledning, men nå er du uansett bare et par tastetrykk unna.

Om vi bør sørge? Ja, så absolutt. Men jeg veit hva Robert Burås ville ha sett på trykk:

R.I.P.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky