Bob Geldof. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Bob Geldof. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Bob Geldof. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Bo Milli. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Bo Milli. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Emilie Hollow. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Emilie Hollow. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Evig Ferie. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Evig Ferie. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Evig Ferie. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Minor Majority. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Minor Majority. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Motorpsycho. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Motorpsycho. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Motorpsycho. Foto: Per Otto Oppi Christiansen No. 4. Foto: Per Otto Oppi Christiansen No. 4. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Oslo Ess. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Oslo Ess. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Puma Luma. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Puma Luma. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Seigmen. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Seigmen. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Skov. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Skov. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Storm. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Storm. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Unni Wilhemsen. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Unni Wilhemsen. Foto: Per Otto Oppi Christiansen

Bildebrev fra Månefestivalen dag 2 - regn, regn, regn

Dag 2 på Månefestivalen skulle bli en svært våt affære. Fra Oslo-bandet Skov slo an tonen i teltet i festivalhagen - til Bob Geldof avsluttet det hele på den store scenen nesten 10 timer senere.


Diverse artister / Månefestivalen, Fredrikstad / 26.07.24


Men mellom der fikk vi en god dose mangfoldig musikk. Og ulike nyanser av regn. Under Unni Wilhemsens meget trivelige konsert (i teltet) var det så vidt vi hørte henne fordi regnet slo hardt mot taket på teltet - i hvert fall hvis du stod langt bak. En smørblid Emilie Hollow gjorde et helhjertet forsøk på å få med seg publikum, som dessverre var i fåtall under gårsdagens slåsskamp med værgudene.

De tre jentene i Nr. 4 leverte et godt gjennomført sett med låter og tekster som ligger i skjæringspunktet Nina Lykke og Paul Simon. Det var store forventninger til Seigmen og under deres konsert hjalp styrtregnet til med å holde takten sammen med dagens mest folkerike, og entusiastiske, publikum. Vi fikk servert låter fra hele katalogen og om de ikke var tøffe og samstemte før - satt dette som en kule i den drøye timen de spilte. Utrolig forløsende og digg å få denne veggen av presis lyd, etter mange konserter i den mer lettbente og «snille» katagorien.

Bob Geldof. Hva skal man si, bortsett fra at han er adlet og er tidligere medlem av nyveiv-bandet Boomtown Rats? Hva kan man egentlig forvente av fredsaktivisten, skuespilleren og musikeren Bob Geldof anno 2024.

Med relativt lave forventninger, hvis jeg skal være ærlig, kunne det bare gå oppover. Og det gjør det. Det er en vel forberedt og svært hyggelig Bob vi treffer i kveld. Han spør om vi er klare for fest - og det er vi. Det er jo festival.

Setlisten hentes mest fra solokarrieren, men vi får også låter fra Boomtown Rats. Og gjett om publikum sang med på monsterhiten «I don´t Like Mondays»!? Bandet, et herlig ensemble bestående av ulike irske(?) musikere som holder det gående med alt fra tradisjonell irsk folkemusikk (som om vi var på pub i KIllaloe), til mer rett frem rock´n roll. Bob synger tilnærmet helt likt som vi er vant til å høre ham fra gamle dager - og publikum, i hvert fall de som er fortsatt henger med, ser tilfredse ut.

Mye regn dag 2 - meldt sol dag 3. Følg med - følg med.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Seigmen på sitt beste

(09.08.24) Noen dager er teitere enn andre. Tirsdag våknet jeg og hadde egentlig ikke lyst til å stå opp, for garasjeporten var smadret og lillepus hadde fått juling av det teite rådyret i hagen dagen før og stikki til skogs. Heldigvis var det en epost fra Robbe som ventet på meg når jeg endelig kom meg opp av senga.


Bildespesial: Månefestivalen, dag 1

(27.07.24) Norges triveligste festival, Månefestivalen åpent torsdag dørene til den 22. festivalen i rekken. Dag 1 kort oppsummert, her skulle det være noe for enhver smak.


Seigmens gjenoppstandelse

(03.05.24) Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt «Resonans» den siste måneden, men den har vært med meg i skauen, i Oslo, på toget, på kjøreturer, mange og lange kjøreturer. Hver eneste gang den drar i gang med «Elskhat» tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg er som får kose meg med dette mesterverket før noen andre.


Seigmen: Elskhat - det er ingenting i mellom

(29.02.24) Noen artister har så særegen sound at det er gjenkjennelig fra et par toner i ei ny låt. Ikke spør meg om da Brå brakk staven, men minnet om første gang jeg hørte Bowies «Heart’s Filthy Lesson» (Reznor mix) og hvordan det ikke fantes tvil i øra mine. Sånn er det med «Elskhat» også.


Seigmen er tilbake - i klassisk format

(14.11.23) I morgen slipper Seigmen ny musikk, for første gang siden 2016. Her følger en ubetinga kjærlighetserklæring til "Norges beste (store) band gjennom tidende)". Og for all del - verdens største fan har lov til å mene noe om "Berlin"!


Oslo Ess med flere ess i ermet

(25.09.23) De synger om at den vanskelige tida er nå, men det er som vanlig fest og gøy og moro når Oslo Ess gir ut plate.


Oslo Ess: Da julen ble ringt inn med ska-punk

(24.12.22) Oslo Ess har i likhet med Kurt Nilsen og Sissel Kyrkjebø bestemt seg for å lage tradisjon med å spille julekonsert. De siste par årene har Rockefeller-konsertene naturlig nok blitt kansellert, men her er vi igjen, endelig. Dette punkbandet forbindes ikke med julemusikk, men slik trenger det heller ikke å være for å skape en juletradisjon – vi får nok ren julemusikk fra alle kanter i hverdagen uansett.


Skov - seks unge menn i pyjamas!

(26.10.21) «Bli med på konsert?» spør jazzkompisen. Ja, svarer jeg. Har jo skjønt at vi har ganske sammenfallende musikksmak. Hva skal vi se? «Skov, som het Skovveien, har hørt noe av dem tidligere og tror det blir bra! Bortsett fra at de nå har 'nytt navn og ny sound', så dette kan bli spennende.»


Vi trengte et mirakel – og det kom fra Oslo Ess!

(14.03.21) Ja! I påvente av bedre tider, trenger vi litt norsk punk av typen «livet er fælt, men det blir bedre». Det er Oslo Ess, det!


Norsk gull i den EDM-infiserte skogen?

(11.01.21) Det kommer virkelig ut mye møkk i denne sjangeren. Men kanskje har Emilie Hollow noe stort på gang?


Oslo Ess i 200 på Rockefeller

(21.12.12) Oslo Ess avsluttet en imponerende turné med sin konsert nummer 200 i 2012 på Rockefeller. Det kan hende dette er en eller annen form for rekord, og de tøffe guttene så ikke ut til å være utslitt ennå.


Oslo Ess: Venner på scenen

(08.10.12) Rockefeller var fullsatt, og Oslo Ess leverte sin karakteristiske vestkystøstkantpunk med høy intensitet fra begynnelse til slutt. De virker tighte, noe som trolig er et resultat av over hundre konserter hittil i år. På tross av den store arbeidsmengden er det mer enn nok energi i Åsmund Lande og Oslo Ess.


Seigmen: Noe har skjedd!

(22.09.12) Sentrum Scene var utsolgt flere uker i forveien, og det er ikke uten grunn. Seigmen har rykte på seg for å være verdens beste liveband, en posisjon de langt på vei befestet fra den røyklagte scenen. Publikum fikk også noen store og uventede overraskelser; vi var slaver av Seigmen.


Oslo Ess - Verden På Nakken, Venner i Ryggen

(07.09.12) Pønk/rockbandet Oslo Ess fra, hold deg fast: Oslo, har gitt ut sitt andre album ” Verden På Nakken, Venner i Ryggen” halvannet år etter deres kritikerroste debutalbum ”Uleste Bøker og Utgåtte Sko”. I den senere tid har de turnert land og strand rundt med Honningbarna.


Oslo Ess: Uleste Bøker Og Utgåtte Sko

(19.03.11) Punk rockerne i Oslo Ess har en smittende spilleglede, og er er habile låtsnekkere. De synger på norsk og crashlander aldri.


Bob Geldof: How To Compose Popular Songs That Will Sell

(09.02.11) I et intervju for noen år siden sa Bob Geldof: "Hvis jeg skrev verdens beste låt, hvem ville bry seg?" Et godt poeng, men nå er han aktuell med en utgivelse med den modige så vel som selvironiske tittelen ”How To Compose Popular Songs That Will Sell”. Og skiva er overraskende bra.


Unni Wilhelmsen: 7

(07.06.10) Med sitt nye album, 7, fremstår Unni Wilhelmsen som en av våre mest rutinerte kvinnelige singer-/songwriters. Hun gjør det imidlertid ikke lett for seg selv eller publikum; 7 er fylt av voksenpop som krever gjentatte lyttinger før man får grep. Men hva gjør vel det når Unni synger så vakkert som det hun gjør?


Minor Majority: Tiårskavalkade og turnéavslutning

(06.12.09) (Oslo/PULS) Turnéavslutningen på Sentrum Scene bærer i seg et fandenivoldsk sug etter å overleve seg selv.


Unni Wilhelmsen blant venner

(06.11.09) (Oslo/PULS): Kjipt høstvær til tross, på tirsdag var Herr Nilsen i Oslo stappfullt av folk som hadde kommet seg hjemmefra for å høre Unni Wilhelmsen. Stemningen var åpen og vennligsinnet, og Unni sang låtene sine blant venner.


Minor Majority: Either Way I Think You Know

(08.10.09) «I just wanna dance», synger Pål Angelskår mens «Dance» flyter luftig forbi. Med tørr produksjon og minimalistiske arrangementer lever «Either Way I Think You Know» en konfliktløs tilværelse.


Unni Wilhelmsen og Asle Beck: Viseveteran møter fersking

(19.03.08) Når Rikskonsertene velger å sette sammen et konsertkonsept, er det ofte med en litt annen tilnærming enn vi er vant til fra de aktuelle artistene. Konseptet "Viseveteran møter fersking" skulle derfor vise seg å holde tradisjonen i hevd, og det var en litt annerledes konsert de fremmøtte på Driv i Tromsø fikk servert en sen torsdagskveld i mars.


Unni Wilhelmsen: Til Meg

(03.12.06) At Unni Wilhelmsen er ei ambisiøs dame, er neppe noen nyhet. Det faktum at hun nå synger på norsk, endrer ingen verdens ting i så måte - snarere tvert om. Tekstforfatter Terje Borg er nemlig også en fyr som ikke liker å gjøre det lett for folk.


Et band for evigheten

(25.01.06) (Oslo/PULS): - Dere er så stille og kule - og det er så gøy... sier Pål Angelskår, idet slippkonserten for "Reasons To Hang Around" går mot slutten. Et fullstappa Blå oppfører seg med andre ord nøyaktig slik Minor Majority innbyr til; være stille og kule. Skal man snakke under denne konserten, må man bruke utprega innestemme.


Ganske så fantastisk, Minor Majority!

(12.03.04) (Oslo/PULS): "Fy faen så mange dere er", brøt Pål Angelskår ut da han entret scenen med sitt kritikerroste Minor Majority torsdag kveld. En god time senere var det vel ingen som synes det var så spesielt at det var så mange oppmøtte. Vi hadde nemlig vært vitne til en umåtelig flott konsert.


Zeromancer: ZZYZX

(13.10.03) Zeromancer er tilbake med plata ”ZZYZX”, deres mest melodiøse utgivelse så langt. Tidvis veldig fint, men dessverre alt i alt en i stor grad platt og kjedelig opplevelse. Bare bandets meloditeft og evne til å lage gode poplåter bremser lysten til å døpe om ”ZZYZX” til ”ZZZZZ”.


Unni Wilhelmsen: Hurricane's Eye

(30.09.03) "Hurricane's Eye" er et album Joni Mitchell ville vært dødsstolt av å ha lagd. Sammenligninga er selvfølgelig ikke sjangermessig tilfeldig, men la oss i første omgang holde oss til det reint kvalitetsmessige. Det er så detaljrikt, så komplekst - så tvers igjennom lekkert.


Når Unni Wilhelmsen blir provosert

(19.08.03) - Vi fikk satt søkelys på en del ting som ikke tålte dagens lys. Det var på høy tid. Prosessen tok med seg noen i dragsuget. Trist, men slikt kan unngås - om du bare er våken. Det er Unni Wilhelmsen som snakker. Det handler om Gramart ganske spesielt, men også om musikeres forhold til organisering & orden i sin alminnelighet.


Unni Wilhelmsen på kurs

(12.08.03) Unni Wilhelmsen har vært på sitt helt egne, private lynkurs. Så der sitter hun da, med sitt eget plateselskap i fanget. - Plutselig fikk jeg los, sier hun - og like plutselig oppdaga jeg at jeg hadde gjort halvparten av jobben allerede. "Hurricane's Eye", hennes femte album, gis i disse dager ut på St. Cecilia Music. Prøv å gjett hvem som har kontrollen der.


Jazz på Unni Wilhelmsen-måten

(19.03.02) (Oslo/PULS): -Jeg er jo ingen jazz-sanger, sa Unni Wilhelmsen nesten unnskyldende for å ”forklare” at hun hadde omgitt seg med Bodø-pianisten Jan Gunnar Hoff og hans trio. Er'e så viktig 'a?


Zeromancers virkelig fete staffasje!

(16.10.01) (Oslo/PULS): Hva så om dette er gjort før. Zeromancer kommer kanskje vel sent med den type sound de har valgt. De blir sammenlignet med Trent Reznor, Marilyn Manson og deres like ustanselig, noe jeg begynner å bli ganske lei av. Nine Inch Nails er en gruppe jeg har hatt forkjærlighet for siden jeg kjørte moped, og ærlig talt så synes jeg det er plass for dem begge på den lille kloden vår. Zeromancer høres fett ut uansett. Låtmateriallet er i tillegg mye, mye sterkere en noen av de nevnte. Denne konserten låt bare så sinnsykt massivt og kult at det var en fryd for øret.


Lavmælt, men stort fra Chris & Carla

(07.06.01) (Oslo/PULS): Chris Eckman og Carla Torgerson er et særdeles hardtarbeidende musikkektepar. Fra 1984 har de sammen ledet Seattle-bandet The Walkabouts, og de har gitt ut en hel rekke glimrende plater. I tillegg har de de senere årene jobbet med norske Midnight Choir. Både som produsent (Chris) og gjesteartister på de tre siste platene. I 1993 fant de også ut at det var på tide med et sideprosjekt, og duoen Chris & Carla debuterte da med liveplata Shelter For An Evening, denne besto av både Walkabouts-låter i akustiske versjoner og materiale spesialskrevet for prosjektet.


Unni Wilhelmsen: Disconnected

(26.02.01) Plateindustrien nå til dags oppfordrer ikke akkurat sine artister til å lage fire album på fem år (det er en mannsalder siden The Beatles, og Willie Nelson er en sak for seg) - men ingen gjør ustraffa forsøk på å holde Unni Wilhelmsen i tømmene. Det skal vi være veldig glad for. Poenget er at hun stadig lager bedre og bedre plater.


Unni Wilhelmsen i Harry-land

(26.02.01) (Drammen/PULS): Kan noen i baren lage en kopp te til meg før det går helt gæærnt? Snufset en småforkjøla Unni Wilhelmsen da hun åpnet sin "Disconnected" turné på Union Scene torsdag kveld. Selv om stemmen holdt, syns jeg låtmaterialet var litt i seigeste laget.


Kosekveld med Unni

(10.11.00) (Oslo/PULS): Unni Wilhelmsen er kanskje Norges mest undervurderte artist, med all respekt. Hun har to spellemannspriser fra midten av 90-tallet, og solgt bøttevis med plater. Tidligere har kritikere sammenlignet henne med andre storheter som Suzanne Vega og Tanita Tikaram, men hun mangler det bittelille siste som skal til for å kunne måle seg med disse. Settingen denne torsdagskvelden på Smuget var grei: Unni Wilhelmsen og Espen Jørgensen, akustisk. Det var klart for nok en konsert i serien "Akustisk Vinter", og det hele skulle skulle vise seg å bli en svært så hyggelig kveld.


Unni Wilhelmsen on tour

(31.01.00) Unni Wilhelmsen pakker sekken og reiser på tur.


Unni Wilhelmsen: Back In The Blonde

(18.01.00) I Ådne Søndråls lengste spesialdistanse opererer skøytesporten med noe som heter ”den vanskelige tredjerunden”. Da Unni Wilhelmsen kom dit, slo hun om takten – og valgte en helt annen distanse. Sagt på annet vis: Den som på bakgrunn av hennes to første utgivelser ville spådd at hun en silde morgen skulle komme opp med låter som ”Blaming You” og ”For The Lonely Ones” hadde sporenstreks gjort seg fortjent til Den Aller Største Sannsigerprisen.


Unni Wilhelmsen gratis - på nett

(13.01.00) I morgen, fredag 14. januar, kan du laste ned den nye singelen til Unni Wilhelmsen. Gratis, og helt lovlig.


Unnis jul

(23.12.98) Julekonsert med Unni Wilhelmsen. Hun døpte sjøl kvelden til det selvfølgelig "Så går vi rundt om en Unnibergbusk"-aften. Og slik ble det.


Seigmen, Sentrum Scene

(15.11.94) Da jeg rusla hjem etter sist lørdags konsert med Seigmen tenkte jeg som så: Fy faen.


Jevnt bra

(30.05.93) Tønsbergbandet Seigmen har allerede før denne debutplata (hvis man ser bort fra mini-cd'n "Pluto") fått et navn innen rockemiljøet i Norge. Seigmen spiller en form for tung gitarrock med en smule grungepreg. Vokalen er hentet nede fra det mørke dype og passer perfekt til både tekst og musikk. Det hele virker å ha et slags mytologisk preg, og en slags meningen-med-livet, trosspørsmål-søken. Gotisk?


Åpenbaringen

(20.05.92) Ta Fugazi, Lilledugg og Pixies pà sitt aller beste, og du har:
A: Tre av mine absolutte favoritter
B: Konseptet til Tønsberg-gruppa Seigmen. De kopierer ikke, men ligger et sted i landskapet mellom disse tre. CDen "Pluto" er debuten deres - 5 låter.


Norsk Rock, Elm Street 30. oktober

(30.11.91) Norsk Rockforbund arrangerer turné i samarbeid med en mengde lokale rockeklubber. Turnéen består av seks band, og turnéstart var på Elm Street i Oslo.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.