Zeromancer: ZZYZX

Zeromancer er tilbake med plata ”ZZYZX”, deres mest melodiøse utgivelse så langt. Tidvis veldig fint, men dessverre alt i alt en i stor grad platt og kjedelig opplevelse. Bare bandets meloditeft og evne til å lage gode poplåter bremser lysten til å døpe om ”ZZYZX” til ”ZZZZZ”.


Fortsatt er det industrielle preget a la Nine Inch Nails tilstede hos Zeromancer, men for meg virker det som de er litt på vei til å ”finne seg sjæl” på denne plata. Kanskje er det å gå litt tilbake til de mer melodiøse og melankolske stemningene som gror i Seigmen-røttene deres et riktig steg på veien? Det er nemlig når de er på sitt mest poppa, som på ”Erotic Saints” og ”Blood Music” at det fungerer best, mens de mer industrielle kuttene, ”Idiot Music” og ”Stop The Noise!” virker mer påtatt enn det jeg klarer å svelge. Likevel er det produksjonen som trekker mest ned i mine ører, for det er her ordene ”platt” og ”kjedelig” virkelig kommer til sin rett; mekanisk, følelsesløst, og uinteressant fra begynnelse til slutt. Med litt ekte gitartrøkk, og trommer som hadde hørtes ut som, ja, trommer, kunne det her blitt en helt annen opplevelse. Sånn ”ZZYZX” høres ut i dag, må jeg spørre: Trengte vi egentlig denne plata? Svaret må være nja, tja, eller et sted midt i mellom.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Seigmen på sitt beste

(09.08.24) Noen dager er teitere enn andre. Tirsdag våknet jeg og hadde egentlig ikke lyst til å stå opp, for garasjeporten var smadret og lillepus hadde fått juling av det teite rådyret i hagen dagen før og stikki til skogs. Heldigvis var det en epost fra Robbe som ventet på meg når jeg endelig kom meg opp av senga.


Bildebrev fra Månefestivalen dag 2 - regn, regn, regn

(28.07.24) Dag 2 på Månefestivalen skulle bli en svært våt affære. Fra Oslo-bandet Skov slo an tonen i teltet i festivalhagen - til Bob Geldof avsluttet det hele på den store scenen nesten 10 timer senere.


Seigmens gjenoppstandelse

(03.05.24) Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt «Resonans» den siste måneden, men den har vært med meg i skauen, i Oslo, på toget, på kjøreturer, mange og lange kjøreturer. Hver eneste gang den drar i gang med «Elskhat» tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg er som får kose meg med dette mesterverket før noen andre.


Seigmen: Elskhat - det er ingenting i mellom

(29.02.24) Noen artister har så særegen sound at det er gjenkjennelig fra et par toner i ei ny låt. Ikke spør meg om da Brå brakk staven, men minnet om første gang jeg hørte Bowies «Heart’s Filthy Lesson» (Reznor mix) og hvordan det ikke fantes tvil i øra mine. Sånn er det med «Elskhat» også.


Seigmen er tilbake - i klassisk format

(14.11.23) I morgen slipper Seigmen ny musikk, for første gang siden 2016. Her følger en ubetinga kjærlighetserklæring til "Norges beste (store) band gjennom tidende)". Og for all del - verdens største fan har lov til å mene noe om "Berlin"!


Seigmen: Noe har skjedd!

(22.09.12) Sentrum Scene var utsolgt flere uker i forveien, og det er ikke uten grunn. Seigmen har rykte på seg for å være verdens beste liveband, en posisjon de langt på vei befestet fra den røyklagte scenen. Publikum fikk også noen store og uventede overraskelser; vi var slaver av Seigmen.


Zeromancer: The Death Of Romance

(02.03.10) Tønsbergbaserte Zeromancer slipper sitt femte studioalbum i disse dager, og The Death of Romance byr på 11 spor med industriell metall. Ingen tvil om det.


Zeromancers virkelig fete staffasje!

(16.10.01) (Oslo/PULS): Hva så om dette er gjort før. Zeromancer kommer kanskje vel sent med den type sound de har valgt. De blir sammenlignet med Trent Reznor, Marilyn Manson og deres like ustanselig, noe jeg begynner å bli ganske lei av. Nine Inch Nails er en gruppe jeg har hatt forkjærlighet for siden jeg kjørte moped, og ærlig talt så synes jeg det er plass for dem begge på den lille kloden vår. Zeromancer høres fett ut uansett. Låtmateriallet er i tillegg mye, mye sterkere en noen av de nevnte. Denne konserten låt bare så sinnsykt massivt og kult at det var en fryd for øret.


Bursdagsfest på Rockefeller!

(10.04.01) (Oslo/PULS): Lørdag var det bursdagfest på Rockefeller. I sentrum stod Stefan Rosell, daglig leder av platebutikken shadowland. 5 år er gått siden han åpnet slusene til sitt mørke avlukke i universitetsgaten. Hos han finner du kort fortalt det som ikke finnes i de andre platebutikkene i byen. Ta en titt: www.shadowland.no, hyggelig er han også. Alt godt til deg Stefan, måtte det bli mange flere år! Ildsjeler som deg gjør verden litt mindre kjedelig.


Nemi: The Soundtrack

(22.02.01) En liten sensasjon dette her; verdens første tegneserie-soundtrack! I tillegg er det fantastisk bra! Serieskaperen Lise har satt sammen en skive med Nemis favorittlåter, og hun har absolutt vært seriefiguren tro! Det er som om Nemi skulle ha gjort det selv! Resultatet har nemlig blitt en sekser-skive som garantert får den lille sortkledde serie-heltinnen til å lyse opp.


Zeromancer beste alternative nykommer i Tyskland

(01.12.00) Over 500 representanter fra tysk og internasjonal platebransje var til stede i Markthalle Hamburg, da Alex Møklebust og Kim Ljung henta prisen for Beste Nykommer under The German Alternative Music Award 18.november. Overraskende fordi amerikanske A Perfect Circle var soleklar favoritt i en kategori som også hadde nominert tyske Mira Mar og Jaw.


En god dose industriell EBM-pop

(06.11.00) (Oslo/PULS): Det var ikke vanskelig å se eller høre at Zeromancer hadde vært i det store utland og høstet erfaringer. For med et strengt og visuelt pent show leverte kvintetten en god dose industriell EBM-pop.


Infernalsk hete dager på M’era Luna-festivalen 2000

(31.08.00) Et passende engelsk uttrykk for årets M’era Luna-festival må vel være: "In the winter the goths are cool, in the summer they are hot". Stekende sol og 30 grader i skyggen gjorde at enhver av de 25.000 festivalgjengerne sikkert slet en hel del – spesielt siden majoriteten av publikum var sortkledde gothere. Det koster jaggu å være kul! Selv om goth-sjangeren har en tydelig oppadgående trend i Norge, er det likevel enormt langt frem til hva Tyskland klarer å by på: M’era Luna alene hadde storheter som Sisters of Mercy, Tiamat, VnV Nation, Mission UK, Fields of the Nephilim, Marc Almond. Blant disse hadde de også fått plass til norske Zeromancer og Madrugada.


Levende latex

(10.07.00) Med Alex Møklebust i spissen, viste Zeromancer at de har betraktelig mer å fare med i konsertsammenheng enn på plate. Man kan lett beskylde bandet for overdreven imagebevissthet og barn av designer-rock, men de fikser ganske godt å få publikum på sin side.


Et profesjonelt substitutt

(18.04.00) Det blei folksomt denne aprilkvelden på Rockefeller. Etter at oppvarmingsbanda var ferdige, sto vi som sild i tønne og venta på våre ex-seigmenske kloner. Jeg kan styre meg for Zeromancers smurfeindustri på skive, men du verden så profesjonelt og velspilt dette var live.


Øl & Goth & Zeromancer

(07.03.00) Dette var en virkelig hyggelig kveld hvor både band og publikum hadde det moro. Godt å se at Zeromancer har klart å holde på sin undergrunnsappell, særlig med tanke på at de var på god vei til å miste den under ”Metropolis”-perioden, hvor konsertene var overbefolket med trendy pappagutter som likte Seigmen bare forde de lå på hitlistene.


Seigmen, Sentrum Scene

(15.11.94) Da jeg rusla hjem etter sist lørdags konsert med Seigmen tenkte jeg som så: Fy faen.


Jevnt bra

(30.05.93) Tønsbergbandet Seigmen har allerede før denne debutplata (hvis man ser bort fra mini-cd'n "Pluto") fått et navn innen rockemiljøet i Norge. Seigmen spiller en form for tung gitarrock med en smule grungepreg. Vokalen er hentet nede fra det mørke dype og passer perfekt til både tekst og musikk. Det hele virker å ha et slags mytologisk preg, og en slags meningen-med-livet, trosspørsmål-søken. Gotisk?


Åpenbaringen

(20.05.92) Ta Fugazi, Lilledugg og Pixies pà sitt aller beste, og du har:
A: Tre av mine absolutte favoritter
B: Konseptet til Tønsberg-gruppa Seigmen. De kopierer ikke, men ligger et sted i landskapet mellom disse tre. CDen "Pluto" er debuten deres - 5 låter.


Norsk Rock, Elm Street 30. oktober

(30.11.91) Norsk Rockforbund arrangerer turné i samarbeid med en mengde lokale rockeklubber. Turnéen består av seks band, og turnéstart var på Elm Street i Oslo.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.