Kosekveld med Unni
(Oslo/PULS): Unni Wilhelmsen er kanskje Norges mest undervurderte artist, med all respekt. Hun har to spellemannspriser fra midten av 90-tallet, og solgt bøttevis med plater. Tidligere har kritikere sammenlignet henne med andre storheter som Suzanne Vega og Tanita Tikaram, men hun mangler det bittelille siste som skal til for å kunne måle seg med disse. Settingen denne torsdagskvelden på Smuget var grei: Unni Wilhelmsen og Espen Jørgensen, akustisk. Det var klart for nok en konsert i serien "Akustisk Vinter", og det hele skulle skulle vise seg å bli en svært så hyggelig kveld.
Unni Wilhelmsen / /
Frøken Wilhelmsen er en sjarmerende dame, med historier for hver låt hun spiller i kveld. "Obuitary", kanskje det sterkeste sporet fra Back In The Blonde, har sin egen; Donald var papegøyen som hun var så inderlig glad i, og låta er til minne om han... Låta var skjønn akustisk.
Man skulle kanskje tro at forskjellen fra plate til live akustisk ikke er så stor når det gjelder Unni; Platemessig låter det allerede lavmælt, men akustisk låter det om mulig, enda mer sårt og "strippet".
Spesielt under "Anythin' 'Bout June" beviser hun dette. Det samme under "Feel It", hvor Espen også viser sine gitarferdigheter. Dette skulle bare være en forsmak på neste nummer; Espen med en solo-låt, som er kalt noe sånn som "Johnny Depp" i kveld. Her drar han en solo de-luxe, og for denne høster han faktisk kveldens største applaus. Velfortjent!
"Wont Go Near You Again" var kveldens siste nummer. Vanvittig innlevelse i denne låta, som vel kanskje er hennes største hit.
Unni & Co har dratt til en øde øy på landet (les: Drammen) det siste året for å spille inn ny plate for egne penger. Det var flere med meg som ventet seg noen smakebiter fra den nye plata i kveld; "Niagara" og "5th Floor From The Street" var de to låtene hun presenterte som ekstranummer fra albumet, som i følge Unnis eget utsagn kommer i februar.
Umiddelbart var det ingen særtrekk ved låtene, men de var av vanlig god Unni-kvalitet. Og det er det som kanskje er Unnis svake side; Hun mangler den siste lille piffen som skal til for å skille henne fra resten av de utallige syngedamene.
Men allikevel; det var koselig i kveld, og hun beviste at hun er norsk visepop-dronning. Vi fikk høre et utvalg låter fra alle hennes album i den halvannen timen konserten varte.
Dette var deres konsert nummer 60 i år, og de fleste gikk nok fornøyde hjem i Oslo-natten, selv om bakerste rad som vanlig prøvde å prate i hjel konserten.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.