Seigmen: Noe har skjedd!

Sentrum Scene var utsolgt flere uker i forveien, og det er ikke uten grunn. Seigmen har rykte på seg for å være verdens beste liveband, en posisjon de langt på vei befestet fra den røyklagte scenen. Publikum fikk også noen store og uventede overraskelser; vi var slaver av Seigmen.

---

Seigmen / /

Av Petter Brønstad // 22.09.12

---

Forventningene var ekstremt store da publikum begynte å pakke seg sammen foran scenen gode tre kvarter før karismatiske Alex Møklebust og resten av Seigmen gikk på. For anledningen var Sentrum Scene fylt av røyk, for å si det mildt. Luften var tung, stemningen dyster og teatralsk. Åpningssporet på liveskiva Rockefeller fra 2006, «Ohm», var flyttet til andreplass i rekkefølgen. Med dette tok publikum bokstavelig talt helt av, og alle brølte det de var gode for.

Alex Møklebust virket ivrig og energisk, noe som kulminerte i at han etter bare to låter sto på monitorene og sang. Like etterpå var det tid for monumentale «Colosseum», en låt som er så dyster, tung og messende at salen så ut til å gå i transe. Etter hvert fikk man også forklaringen på den ekstreme bruken av røykmaskiner – lysstrålene lignet på laserstråler, noe som bidrar til estetikken som gjør Seigmen til et bra band å se på, i tillegg til at de låter bra.

Foto: Tor Øyvind Sjøvik

Sammensetningen av publikum var i det hele tatt ganske homogen, og flesteparten var menn i 30-åra. Mannskoret bidro sterkt til å avlaste Alex Møklebust som vokalist på «Slaver av solen». Det er helt åpenbart at Seigmen-fansa var sulteforet på liveopplevelser av dette kaliberet, fordi det tross alt har gått en stund siden sist Seigmen spilte i Oslo. Når de nå er tilbake, lurer alle på om det er permanent. «Noe har skjedd,» sa Alex Møklebust. «Da vi begynte å spille sammen igjen, bare skjedde det,» fortsatte han. Plutselig dundret ukjente, tunge riff ut av lydriggen, og alle skjønte at det var en ny låt på gang. Som om ikke det var nok gjentok de bedriften ytterligere to ganger i løpet av kvelden – tre nye Seigmen-låter på én kveld!

Kveldens soleklare høydepunkt var imidlertid «Metropolis», som fungerte så bra at Alex Møklebust knapt trengte å synge et eneste ord selv. Den jobben klarte Sentrum Scene helt utmerket på egen hånd, da salen forsøkte å overdøve et relativt bråkete band ved å skrike dem i senk. For å roe det litt ned mellom slagene fikk gitarist Marius Roth ta over mikken og vise hvorfor han er operasanger av yrke. Publikum hørte etter, og det ble nesten helt stille i salen, noe som er svært atypisk for en Seigmen-konsert. Roths operasang ble tett fulgt av øredøvende jubel, som gled over i ren ekstase da introen til «Döderlein» kom snikende ut av lydriggen.

En Seigmen-konsert kan for utenforstående fortone seg som ganske spesiell. De færreste kan med hånden på hjertet si at de forstår de kryptiske og pompøse tekstene, og det er en veldig spesiell estetikk de benytter seg av. Likevel funker dette utrolig godt, noe som resulterer i at hver bidige detalj i fremføringen er med på å skape en dyster, tung og messende stemning. På tross av dette var det et ekstatisk publikum som jublet Seigmen av scenen etter omtrent to timer.

Støynivået holdt seg konstant helt til de kom tilbake på scenen igjen, for å gjøre sin seiersrunde. Da fikk vi også kveldens eneste coverlåt, deLillos-låten «Hjernen er alene». Denne har Seigmen for lengst gjort til sin egen, og den passer fint inn i Seigmen-universet. Dette var en fantastisk avslutning på en fantastisk konsert. Er comebacket permanent?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky