Minor Majority: Either Way I Think You Know

«I just wanna dance», synger Pål Angelskår mens «Dance» flyter luftig forbi. Med tørr produksjon og minimalistiske arrangementer lever «Either Way I Think You Know» en konfliktløs tilværelse.


Deres femte album er langt på vei deres beste, og flere av låtene har mer rytme og «fot» enn majoriteten av tidligere bidrag. «Song For Sybil» balanserer mesterlig mellom et minimalistisk vers, og et smektende refreng med stryk og tettere arrangering.

Apropos stryk er «To Let Go (Of That Load)» en absolutt perle, sammen med nevnte «Dance». Tittelsporet beveger seg imidlertid nesten til Dinosaur Jr.-tendenser til slutt.

Tempo til tross, Minor Majority serverer også de melankolske godbitene de ikke rikker seg fra, uten kanskje nødvendig utvikling.

Likefullt er Either Way I Think You Know et Minor Majority i stadig storform, og noen formsvikt har jo aldri vært gjeldende der i gården så langt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildebrev fra Månefestivalen dag 2 - regn, regn, regn

(28.07.24) Dag 2 på Månefestivalen skulle bli en svært våt affære. Fra Oslo-bandet Skov slo an tonen i teltet i festivalhagen - til Bob Geldof avsluttet det hele på den store scenen nesten 10 timer senere.


Minor Majority: Tiårskavalkade og turnéavslutning

(06.12.09) (Oslo/PULS) Turnéavslutningen på Sentrum Scene bærer i seg et fandenivoldsk sug etter å overleve seg selv.


Et band for evigheten

(25.01.06) (Oslo/PULS): - Dere er så stille og kule - og det er så gøy... sier Pål Angelskår, idet slippkonserten for "Reasons To Hang Around" går mot slutten. Et fullstappa Blå oppfører seg med andre ord nøyaktig slik Minor Majority innbyr til; være stille og kule. Skal man snakke under denne konserten, må man bruke utprega innestemme.


Ganske så fantastisk, Minor Majority!

(12.03.04) (Oslo/PULS): "Fy faen så mange dere er", brøt Pål Angelskår ut da han entret scenen med sitt kritikerroste Minor Majority torsdag kveld. En god time senere var det vel ingen som synes det var så spesielt at det var så mange oppmøtte. Vi hadde nemlig vært vitne til en umåtelig flott konsert.


Lavmælt, men stort fra Chris & Carla

(07.06.01) (Oslo/PULS): Chris Eckman og Carla Torgerson er et særdeles hardtarbeidende musikkektepar. Fra 1984 har de sammen ledet Seattle-bandet The Walkabouts, og de har gitt ut en hel rekke glimrende plater. I tillegg har de de senere årene jobbet med norske Midnight Choir. Både som produsent (Chris) og gjesteartister på de tre siste platene. I 1993 fant de også ut at det var på tide med et sideprosjekt, og duoen Chris & Carla debuterte da med liveplata Shelter For An Evening, denne besto av både Walkabouts-låter i akustiske versjoner og materiale spesialskrevet for prosjektet.


Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.