Unni Wilhelmsen blant venner

(Oslo/PULS): Kjipt høstvær til tross, på tirsdag var Herr Nilsen i Oslo stappfullt av folk som hadde kommet seg hjemmefra for å høre Unni Wilhelmsen. Stemningen var åpen og vennligsinnet, og Unni sang låtene sine blant venner.

---

Unni Wilhelmsen / /

Av Per Olav Heimstad // 06.11.09

---

Hun åpnet kvelden med en ren pianoversjon av ”Fingerbøl”, låta som avsluttet hennes forrige skive, Til Meg. Dette albumet, hennes første med norske tekster, fordelte musikkritikerne godt utover de fleste sidene av terningen. Uansett, de anmelderne som den gang mislikte Unnis nye takter var neppe til stede på Herr Nilsen denne kvelden, for lokalet var definitivt preget av et vennligsinnet og åpent publikum.

I dag, med et drastisk fallende albumsalg i musikkindustrien, er en musiker prisgitt å slå an som live-artist – å selge konsertbilletter - uansett hvor dyktig man måtte være på plate. Her har også Unni Wilhelmsens alt å vinne på å fenge fra scenen. Unnis fremste salgsartikkel er imidlertid stemmen sin. Og den er lett å kjøpe. Hun synger gjennomført vakkert. Stemmebruken hennes er påfallende upretensiøs; hun gjør ingenting for mye eller for lite – alt bare sitter der det skal. Sjelefullt og innlevelsesrikt.

FOTO: PER OLAV HEIMSTAD.

Hennes gitarprestasjoner er det heller ingenting å si på. Så om hun da knoter litt på pianoet på de nye låtene, så ser ikke det til å bry noen nevneverdig. Her er hun som sagt blant venner, og Unni er selv den første til å humre av sine feilanslag, eller når litt av en ny tekst glemmes – og publikum bifaller og finner det hele sjarmerende.

Wilhelmsens to medmusikanter, Fredrik Møller Ellingsen på pedalstilgitar og Ronny Johnsen på bass, har imidlertid full kontroll. Kanskje er beskrivelsen litt klisjé, men disse to mestrer kunsten å vite når de ikke skal spille, og utfyller helheten i komposisjonene utmerket.

FOTO: PER OLAV HEIMSTAD.

En del nye låter ble også servert – fra hennes kommende syvendealbum, med planlagt utgivelse i mai. Men å her anmelde disse, etter å kun ha hørt de live én gang, vil ikke være riktig. Uansett så røpte Unni at låtene kommer til å fremstå i en helt annen drakt på plata, enn i den enkle pianobekledningen hun viste dem fram i denne kvelden. (Dessuten ble den ene nye låta, fra undertegnedes ståsted ved baren, i stor grad overdøvet av at bartenderne slo på en svært høylydt oppvaskmaskin bak disken. Dette har jeg også tidligere opplevd under andre sarte musikkfremføringer på Herr Nilsen. Skjerpings!)

Det som imidlertid Unni bør vurdere å skru av, er en del av pratinga si mellom låtene. Hun framstår riktignok stadig vekk som sjarmerende og vittig, men en del av de langdryge, og til tider retningsville introduksjonene bidrar lite til å heve hennes kvalitetsnivå som artist. Til sammenligning slipper for eksempel Bjørn Eidsvåg lett unna med sine avhandlinger fra scenen da de er ordentlig gjennomtenkte, men i Unnis tilfelle blir det mye babling. Beklager. Men for all del, man kan jo ikke gå på en Unni Wilhelmsen-konsert uten å høre henne legge ut om sine erfaringer med menns reduserte evne til å se kvinners behov; for eksempel i introduksjonen av den nye låta "Orange" eller tittelsporet fra Til Meg-skiva.

FOTO: PER OLAV HEIMSTAD

For øvrig slår ”Won’t Go Near You Again”, fra debuten To Whom It May Concern (1996), veldig godt an. Det gjorde også "Anything ’Bout June" fra oppfølgeren Definitely Me. ”Secret”, ”Sea Of Faces” og ”Little Mouse Me” står også igjen som riktig så fine øyeblikk. (…selv om sistenevnte også ble akkompagnert av oppvaskmaskina!) Og om man saktens kunne savne den brillefine ”Everyone’s Honesty” på setlista, troppa ”Natta Sola” fra sisteskiva opp som kveldens høydepunkt! Genial låt.

Tre coverlåter sto også på menyen; Sheryl Crow’s ”Crash And Burn”, Joni Mitchell’s ”Both Sides Now” og ”Jacob’s Dream” av Alison Krauss - de hadde alle en egen nerve i fremføringene. Unnis valg av å covre disse sangerinnene sier mye om hvilken tradisjon hun ønsker å stå i. Og det er greit. Unni Wilhelmsen er i stor grad Norges svar på disse internasjonale singer/songwriter-damene. Dette får man håpe at stadig flere av oss får med seg. Unni Wilhelmsen både fortjener og trenger et større publikum. Konsertene hennes trenger å fremstå som noe mye mer enn hyggekveld med den flinke, søte og uhøytidelige nabojenta, om hun skal fylle de lokalene som størrelsen på talentet hennes fortjener. Men da må noe av intimiteten ofres …men det er jo denne intimiteten de største artistene alltid sier de at savner på konsertene sine. Så da så.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky