En kveld i Seigmens tempel

Årets konsertopplevelse? Ingen tvil. Årtusenets konsertopplevelse? Absolutt blant dem. Sorry til dem som ikke kom seg hit. Dere gikk glipp av noe gigantisk fantastisk intimt.

---

Seigmen / Sentrum Scene / 19.12.25

Av Siri Bjoner // 20.12.25

---

Noen anmeldelser er vanskeligere å skrive enn andre. I de fleste tilfeller skyldes det at hjernen min ikke helt funker og at ord forsvinner før jeg greier skrive dem. En sjelden gang i blant skjer det fordi opplevelsen sitter så i margen og sjela at jeg er litt usikker hvordan beskrive det, uten at det låter som en kjærlighetserklæring fra verdens størst fangrrrl, lzm.

Jeg sleit med det etter Spetakkelfestivalen i høst. Jeg regnet ikke med at Seigmen på Sentrum Scene skulle bli noe annerledes, egentlig. En konsertanmeldelse skal tross alt være like deler objektiv som subjektiv, synes jeg. (Bra tommelfingerregel, det. -Red.) Om jeg er på en konsert med et band jeg synes er kjedelig men som spiller bra, skal det roses. At jeg synes bandet er kjedelig er da ikke bandets feil, tross alt.

Men dette er Seigmen. Seigmen har aldri vært kjedelig. Sentrum er utsolgt. Første gang jeg så dem der var det kanskje et par hundre publikummere. Nå står det mangedobbelte tålmodig og venter, de har vært her siden før Pil & Bue spilte, det er trengsel langs barrikadene.

Trengsel er det i piten også. Vi er mange fotografer i kveld. Jeg håper egentlig at de første tre låtene er ... – jeg vet ikke hva jeg håper. At jeg kan fokusere på å ta bilder, men den gang ei. De drar i gang med «Påfugl & psykopat». Tempo er satt. Det låter fantastisk rått. Kamera? Ja, jeg fyrer av noen bilder, men fokus er på musikken. Hvordan noen kan fokusere på å ta bilder når tredjelåta er «Döderlein» fatter ikke jeg. Multitasking er blant tingene jeg ikke kan; enten tar jeg bilder eller så hører jeg. Allsangen ljomer. Jeg har lyst til å synge med.

Før konserten prata jeg med kollegaen som skulle sette opp liste over «årets konsertopplevelser». Jeg spøkte med Robbe i Indie Recordings i høst at skulle jeg satt opp noe sånt, måtte det være egen liste for IR-band. Seigmen (2), Fixation (2), In Vain (2) og Storm (1). Jeg aner ikke hvor mange tusen band jeg har sett opp gjennom årene, men noen konserter er så monumentale at de er nesten duggfriske i hjernen. Munchs avskjedskonsert (Rockefeller, 1991). Dawn at Vara (Quartfestivalen, 1994). Nine Inch Nails (Royal Albert Hall, 2018). Einsturzende Neubauten (Helsinki, 2019). Seigmen (Sentrum Scene, 2025).

Jeg savner litt tiden da operaen holdt til i Folketeateret. Jeg satt alltid på balkong, og den rungende trampeklappen der oppe, den følelsen får jeg ikke i Operaen. Men balkongresponsen etter at Marius hadde sunget «Agnus Dei» var akkurat som å være tilbake der. Stemmen til Marius er bare helt sjukt rå.

Stående trampeklapp på balkongen, det har ikke like stor verdi i «nye-Operaen». Dette var kvelden for hudorgasmer. Kjære Marius: Tante Ingrid Bjoner hadde vært så stolt av deg, og tenkt at hennes valg hadde vært rett.

«Rosemalt» ble dedisert til familien til Bjørn Opsahl. Savnet er fortsatt stort og sårt. «Vi har gitt ut to skiver på litt over et år, håper dere tåler mer fra dem!» - og selvfølgelig. «Resonans» kom i mai i fjor, «Dissonans» i november. Jeg gleder meg til neste epost fra Robbe med «Her komme neste Seigmen-singel!». Allsangen ljomer uansett hvilken utgivelse låtene hentes fra.

Jeg er i min egen boble, uansett hvor jeg beveger meg. Beklager til de på galleriet som jeg sto foran, og takk til vakten som sa fra. Jeg prøver å ikke stå i veien for folk, men av og til er jeg så i min egen lille verden at jeg glemmer meg bort. «Mesusah» - og tiden går så alt for fort. Jeg vil ikke at denne kvelden skal ta slutt noensinne.

«(Dyret) 23 bud» er enda vakrere, sårere, jævligere enn noensinne. Ta hensyn. Vis omsorg. «Vit at vi setter så umåtelig pris på hver eneste en som er her i kveld, uten dere er vi ingenting og vi tar ingenting for gitt!»

Alex er ydmykheten selv. Det har han alltid vært. Det har Seigmen alltid vært. Småskravlingen mellom låter er nær, intim, ekte. Der jeg står på balkongen tenker jeg at det er omtrent som første gang jeg så dem, mimikken og bevegelsene og alt er det samme. De er et par år eldre. Det er jeg også. Og jeg er umåtelig glad for at jeg fortsatt kan glede meg over den seigmenske boblen. For stemmen til Alex, den blir bare bedre og bedre. Den var fantastisk for tredve år siden - men er på underlig vis blitt enda bedre.

Seigmen, som alltid har vært fantastisk bra, har blitt bedre. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig.

Neste år satser jeg på å være skikkelig fangrrl og komme meg på enda flere konserter. De fleste punkt på bøttelista mi kommer i etterkant – som å se Ministry i Chicago. Seigmen i Tønsberg er faktisk eneste punktet som står på lista.

«Hjernen er alene» - herregud. Avslutningen er like klassisk som Nine Inch Nails som alltid har «Hurt» som sistelåta. Jeg synes generelt at deLillos er et kjedelig band, men denne låta har Seigmen greid å gjøre til sin egen, akkurat som Johnny Cash gjorde.

Årets konsertopplevelse? Ingen tvil. Årtusenets konsertopplevelse? Absolutt blant dem. Sorry til dem som ikke kom seg hit. Dere gikk glipp av noe gigantisk fantastisk intimt. Ingen over, ingen ved siden, Norge har aldri hatt et bedre band enn Seigmen.

At det bare kommer lovord fra folk når jeg går til toget er helt som forventet. Mine tanker er hulter til bulter, men jeg er overlykkelig for at jeg har fått følge dette fantastiske bandet i så mange år. De har gitt meg så mange fantastiske opplevelser, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Og om du leser dette som en kjærlighetserklæring fra verdens størst fangrrrl, så finnes det verre ting. Årets siste konsert for min del. Årets største opplevelse. Ydmykt tusen millioner takk til Seigmen, hilsen fangrrrrrl nr én.

Låtliste: Påfugl & psykopat // Berlin // Döderlein // Elskhat // Så nært // Disiplin // Fra X til døden // Agnus Dei // Melanchthon // Rosemalt // Dissonans // Mesusah // Metropolis // Slaver av solen // (Dyret) 23 bud // Dråben // Hjernen er alene

---

Del på Facebook | Del på Bluesky