Norsk gull i den EDM-infiserte skogen?

Det kommer virkelig ut mye møkk i denne sjangeren. Men kanskje har Emilie Hollow noe stort på gang?

Av Arild Rønsen // 11.01.21

Hun befinner seg i starten av 20-åra, vokste opp på Vinterbro i Ås kommune - et sted som vel er mest kjent for å huse Landbrukshøyskolen. Jeg har ingen ting imot landbruket og de flinke bøndene som sørger for at vi har god og sunn mat på tallerken, så ikke misforstå. Men Emilie Hollow er virkelig urban.

For de fleste – les; ungdommen som elsker dette segmentet i musikken – er hun mest kjent for å samarbeide med Alan Walker i «Lily», en låt som er strømma ubegripelige to milliarder ganger på nettet. Den er drit kjedelig; så simpelt enkel at alle som kan spille C-dur, a-moll og F- og G-dur på piano kan skrive den i løpet av no time. Det er bare luft, ingen substans.

Men sånn er livet, folkens! Men jeg stopper ved Emilie Hollow, fordi hun viser tegn på å ha adskillig mer å by på.

Hun er en veldig god vokalist. Høyt oppe i registeret kan hun minne om Kate Bush. Hun er spesiell, innsmigrende. På denne EP’en (tre låter) samarbeider hun med tre andre rettighetshavere – Carl-Viktor Guttormsen, Eirik Tillerli, Lars Rosness. Sammen beveger de seg langt utafor oppgåtte stier.

Det er veldig langt igjen til Susanne Sundfør. Men – hold ørene åpne for Emilie Hollow. Alle disse låtene fortjener tung rotasjon på radio.

EMILIE HOLLOW
Half the Story (Chapter One)
Universal

Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildebrev fra Månefestivalen dag 2 - regn, regn, regn

(28.07.24) Dag 2 på Månefestivalen skulle bli en svært våt affære. Fra Oslo-bandet Skov slo an tonen i teltet i festivalhagen - til Bob Geldof avsluttet det hele på den store scenen nesten 10 timer senere.

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.

Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.

Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.

De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!

For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.

Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.