Seigmen, Sentrum Scene

Da jeg rusla hjem etter sist lørdags konsert med Seigmen tenkte jeg som så: Fy faen.

---

Seigmen / Sentrum Scene / 12.11.94

Av Håkon Moslet // 15.11.94

---

Tenk gi folk så mye og så bra — for 90 spenn! Først to helt alereite oppvarmings-band (Intimteateret og Noplacetohide), deretter en voldsomt utspekulert kortfilm, og etter den, hele to sjokkerende Seigmen-timer med hyperinteressante giesteartister og lyd og lys av det ultimate slaget. Er det noe rart en blir glad i et band som dette?

Snakk om å vokse med oppgavene! Her har man booket seg inn på Sentrum Scene, ikke for å sjekke ut om folk dukker opp, men for a utfolde seg i et stort format. Teppet går opp og et filmlerret á la Colosseum kommer til syne. De 1000 i lokalet forstår at bandet mener alvor. Til tonene av "Monument" surrer den spesiallagede kortfilmen. Den er særdeles suggererende. Virkemidlene er Seigmenske; stein og kropp i skjønn forening. Opp går lerretet. "Colosseum" legger oss i kors. Likesa "Ohm". En totalt dedikert Alex snakker med fjell og smyger seg rundt som en jaget ulv i natten. Ikke et sckund er han ute av fokus. "Her er alt. Her er jeg. Her er "Lament". Den innleide perkusjonisten får utfolde seg. En lettsindig, ja narmest gjøglersk atmosfære brer seg. "Døderlein" vender en perle til en stein. P3-hit'n er en av kveldens sorte tulipaner. Lyssettingen er verdig på en lørdagskveld hvor NRK sender Pink Floyd-konsert fra Earls Court. Det er forbløffende gjennomført. Underkastelsen og hengivenheten er maksimal. Motorpsychos Snah dukker opp med fele. Han spiller på den også. Et par øyeblikk svever vi på de sakrale vibbene mens solen forsvinner i et hav av sorg. All tid er imidlertid ikke forbi. Vi ser tiden som var i form av "Messusah" og "Plutonium". Vi lukker et øye, og i neste øyeblikk er fire hvite svaner kalt Strings Unlimited på scena. Alle vet hva som er i gjære. Men Seigmen er ikke alene i rommet. En lur rev fra Frogner vil vare med. Han er elsket her. "Hjernen Er Alene". Lars Lillos intreden er akkurat det konserten trenger. Hans skeive sangtrekk og ubetalelige glimt i øyet får oss til å le. Versjonen er fyllestgjørende. Og så er det snakk om at sjela skal veies mot vekta av trua.

Musikkhøyskolestudent Marius fär avslutte med "Nephilia" - alene sammen med svanene. Han seiler sin vei — med hevede seil.

Er du en av de som har fått det for deg at Seigmen er et oppskrytt band. Gå i deg selv, mann. Lukk ett øye og se halvt. Lukk begge og se alt.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky