Ganske så fantastisk, Minor Majority!

(Oslo/PULS): "Fy faen så mange dere er", brøt Pål Angelskår ut da han entret scenen med sitt kritikerroste Minor Majority torsdag kveld. En god time senere var det vel ingen som synes det var så spesielt at det var så mange oppmøtte. Vi hadde nemlig vært vitne til en umåtelig flott konsert.


Minor Majority / /


Da er det bra at så mange kjenner sin besøkstid. Melankoli selger som varmt hvetebrød i kongeriket, og har gjort det i en god stund nå. Vi er gode på dette. Jim Stärk, Madrugada, Midnight Choir og Mir inkludert.

Siden sist har Minor Majority blitt et ordentlig band med fem medlemmer. Selv om bassisten, Henrik Widerøe, masa vel mye - virket duoen Pål Angelskår og Jon Arild Stieng tilfredse med sin utvidede versjon av sitt hjertebarn.

Konserten startet som siste albumet gjør med "Think I´m Up For You And I" og publikum viste tidlig at de var up for Minor Majority denne kvelden. Stappfullt var det, og alle var fulle av beundring for det som skjedde fra scenen. Angelskår fortalte vittig om alt fra 9. klassefester, og den tristeste damehistorien av de alle - den såkalt hardcoremelankolikeren "By This Time Tomorrow".

Låter som "She Gave Me Away" (om den omtalte 9. klasse-historien), spøkelseshistorien "Angeline" og den velkjente "Dancing In The Backyard" var alle høydepunkter. Sistnevnte ble en versjon uten Karen Jo Fields denne gangen, da hun var i nord-Norge på sin egen turné.

Etter en heidundrandes avslutning med flotte "The Dark Half" ble det en upopulær avskjed for Minor Majority. Sjelden har vel publikum vært mer bestemte for at de skulle ha mer fra de fem fra scenen. Det roet seg ikke før Angelskår og co. gjorde en cover av Buddy Hollys "Learning The Game", som de også gjorde på If I Told You, You Were Beautiful. Men for den del kunne de holdt på ennå.

Torsdagens utsolgte melankoli-demonstrasjon var siste kveld på denne turnéen for Minor Majority. I rundt 6 uker har de vært på tur, og meldingene har vært positive hele veien. Endelig har Minor Majority etablert seg der de skal etter tre strålende album. At vi får se dem mer i denne byen før året er omme er sikkert. Allerede neste måned blir de å finne på Mono.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildebrev fra Månefestivalen dag 2 - regn, regn, regn

(28.07.24) Dag 2 på Månefestivalen skulle bli en svært våt affære. Fra Oslo-bandet Skov slo an tonen i teltet i festivalhagen - til Bob Geldof avsluttet det hele på den store scenen nesten 10 timer senere.


Minor Majority: Tiårskavalkade og turnéavslutning

(06.12.09) (Oslo/PULS) Turnéavslutningen på Sentrum Scene bærer i seg et fandenivoldsk sug etter å overleve seg selv.


Minor Majority: Either Way I Think You Know

(08.10.09) «I just wanna dance», synger Pål Angelskår mens «Dance» flyter luftig forbi. Med tørr produksjon og minimalistiske arrangementer lever «Either Way I Think You Know» en konfliktløs tilværelse.


Et band for evigheten

(25.01.06) (Oslo/PULS): - Dere er så stille og kule - og det er så gøy... sier Pål Angelskår, idet slippkonserten for "Reasons To Hang Around" går mot slutten. Et fullstappa Blå oppfører seg med andre ord nøyaktig slik Minor Majority innbyr til; være stille og kule. Skal man snakke under denne konserten, må man bruke utprega innestemme.


Lavmælt, men stort fra Chris & Carla

(07.06.01) (Oslo/PULS): Chris Eckman og Carla Torgerson er et særdeles hardtarbeidende musikkektepar. Fra 1984 har de sammen ledet Seattle-bandet The Walkabouts, og de har gitt ut en hel rekke glimrende plater. I tillegg har de de senere årene jobbet med norske Midnight Choir. Både som produsent (Chris) og gjesteartister på de tre siste platene. I 1993 fant de også ut at det var på tide med et sideprosjekt, og duoen Chris & Carla debuterte da med liveplata Shelter For An Evening, denne besto av både Walkabouts-låter i akustiske versjoner og materiale spesialskrevet for prosjektet.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.