Unni Wilhelmsen: Back In The Blonde

I Ådne Søndråls lengste spesialdistanse opererer skøytesporten med noe som heter ”den vanskelige tredjerunden”. Da Unni Wilhelmsen kom dit, slo hun om takten – og valgte en helt annen distanse. Sagt på annet vis: Den som på bakgrunn av hennes to første utgivelser ville spådd at hun en silde morgen skulle komme opp med låter som ”Blaming You” og ”For The Lonely Ones” hadde sporenstreks gjort seg fortjent til Den Aller Største Sannsigerprisen.

Av Arild Rønsen // 18.01.00

Burn har lagt seg i den gata Peter Gabriel staka ut tidlig på 80-tallet, og som Daniel Lanois har vært 90-tallets fremste eksponent for. Et fullstendig avkledt trommesett, ofte bare bestående av ei tørr skarptromme; lydkollasjer i gitar (synth)-avdelinga; aldri mer mess enn strengt nødvendig for å skape den rette stemninga.

Sammen har Burn og Wilhelmsen funnet en helt ny kurs - and they stick to it, all the way. Det vil si; her fins to unntak. ”Long Black Dress” er mange hakk lysere enn resten av stoffet, og inkluderer en vanvittig sjarmerende intro, der Wilhelmsen presterer følgende:

- Malcolm, I was thinking… like… kind of… ikke sant, lissom…?

Og se så, om ikke Mr. Malcolm tar hintet; til slutt finner han fram de reineste Bangles-koringene!

I tillegg handler det om ”Lip”; en hinsides vakker komposisjon ikledd akkorder med tellekanter så det holder. Her har paret funnet ut at akustisk gitar er mer enn nok - og har nok en gang valgt helt rett. Skal jeg tippe dette kan være opphavskvinnens personlige, lille hilsen til Joni Mitchell? Sangen er i hvert fall helt i den klassen – Mitchell-klassen.

Og resten kan du tenke deg sjøl. Når du hører ”St. Cecilia” på radio, skal du vite at den er en forsmak. Grenseløst appetittvekkende, ja vel – men bare starten på en helaften av den helt sjeldne sorten.

Noen mener The Beatles gjorde pop til kunst. ”Back In The Blonde” er stor kunst.