Seigmen på sitt beste

Noen dager er teitere enn andre. Tirsdag våknet jeg og hadde egentlig ikke lyst til å stå opp, for garasjeporten var smadret og lillepus hadde fått juling av det teite rådyret i hagen dagen før og stikki til skogs. Heldigvis var det en epost fra Robbe som ventet på meg når jeg endelig kom meg opp av senga.


Og ikke bare en hvilken som helst epost – den brakte store nyheter! Viktige nyheter! Ikke bare om en ny singel fra Seigmen, og ei ny skive neste år, men en tredje skive i 2026! For «Resonans» var ikke bare den nyeste skiva for første gang på mange år, men den første i en trilogi der «Dissonans» kommer neste år og «Substans» året etter.

«(Dyret) 23 bud» vil bli urfremført på Midgardsblot. Dessverre er ikke jeg der heller, men én gang skal jeg få sett Seigmen sånn ca. i Tønsberg. Når jeg tross alt har greid å se Ministry i Chicago og Nine Inch Nails i Royal Albert Hall i London (2018), må jeg få til Seigmen der magien først oppsto.

(Dyret) altså, den fantastiske logoen som det kanskje muligens var Sverre og Alex som designet, som har vært så gjenkjennende fra den debuterte på ei dyprød skive i 1992.

De 23 budene fra Seigmen er vel verdt å få med seg. De betyr så mye. Jeg har fryktelig lyst til å poste teksten her, men jeg synes du heller burde høre dem. De ti bud er bare tull, likeså jantelov og jentelov og slikt. Kan vi heller få innført Seigmens 23 bud som mantra?

For selvfølgelig har låta gått på repeat her i huset siden jeg fikk den. Ås til Mysen er ca. seks avspillinger; Mysen til Ås fem, da det var litt mindre trafikk den veien. Min trofaste følgesvenn Billy nektet å spille annet enn denne låta og der var vi i grunnen helt enige. Uti skauen ble «Resonans» lagt til, for litt variasjon.

De første (og siste) tonene er fra Espen Winther på tagleharpa Gnaal. Historikken er på plass: Da Klisne Seigmenn spilte sin aller første konsert i Tønsberg, delte de scene med Winters band Floodland.

«(Dyret) 23 bud» er lavmælt, men sterk. Dette er Seigmen på sitt beste. Det blir lenge å vente på «Dissonans» som skal sleppes på trettiårsdagen for «Metropolis», men jeg regner med det blir noen flere smådrypp som kommer før den tid.

Ikke minst kan vi glede oss til en høst og vinter med Seigmenturné! Jeg mistenker jeg blir å finnes på minst én av de konsertene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildebrev fra Månefestivalen dag 2 - regn, regn, regn

(28.07.24) Dag 2 på Månefestivalen skulle bli en svært våt affære. Fra Oslo-bandet Skov slo an tonen i teltet i festivalhagen - til Bob Geldof avsluttet det hele på den store scenen nesten 10 timer senere.


Seigmens gjenoppstandelse

(03.05.24) Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt «Resonans» den siste måneden, men den har vært med meg i skauen, i Oslo, på toget, på kjøreturer, mange og lange kjøreturer. Hver eneste gang den drar i gang med «Elskhat» tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg er som får kose meg med dette mesterverket før noen andre.


Seigmen: Elskhat - det er ingenting i mellom

(29.02.24) Noen artister har så særegen sound at det er gjenkjennelig fra et par toner i ei ny låt. Ikke spør meg om da Brå brakk staven, men minnet om første gang jeg hørte Bowies «Heart’s Filthy Lesson» (Reznor mix) og hvordan det ikke fantes tvil i øra mine. Sånn er det med «Elskhat» også.


Seigmen er tilbake - i klassisk format

(14.11.23) I morgen slipper Seigmen ny musikk, for første gang siden 2016. Her følger en ubetinga kjærlighetserklæring til "Norges beste (store) band gjennom tidende)". Og for all del - verdens største fan har lov til å mene noe om "Berlin"!


Seigmen: Noe har skjedd!

(22.09.12) Sentrum Scene var utsolgt flere uker i forveien, og det er ikke uten grunn. Seigmen har rykte på seg for å være verdens beste liveband, en posisjon de langt på vei befestet fra den røyklagte scenen. Publikum fikk også noen store og uventede overraskelser; vi var slaver av Seigmen.


Zeromancer: ZZYZX

(13.10.03) Zeromancer er tilbake med plata ”ZZYZX”, deres mest melodiøse utgivelse så langt. Tidvis veldig fint, men dessverre alt i alt en i stor grad platt og kjedelig opplevelse. Bare bandets meloditeft og evne til å lage gode poplåter bremser lysten til å døpe om ”ZZYZX” til ”ZZZZZ”.


Zeromancers virkelig fete staffasje!

(16.10.01) (Oslo/PULS): Hva så om dette er gjort før. Zeromancer kommer kanskje vel sent med den type sound de har valgt. De blir sammenlignet med Trent Reznor, Marilyn Manson og deres like ustanselig, noe jeg begynner å bli ganske lei av. Nine Inch Nails er en gruppe jeg har hatt forkjærlighet for siden jeg kjørte moped, og ærlig talt så synes jeg det er plass for dem begge på den lille kloden vår. Zeromancer høres fett ut uansett. Låtmateriallet er i tillegg mye, mye sterkere en noen av de nevnte. Denne konserten låt bare så sinnsykt massivt og kult at det var en fryd for øret.


Seigmen, Sentrum Scene

(15.11.94) Da jeg rusla hjem etter sist lørdags konsert med Seigmen tenkte jeg som så: Fy faen.


Jevnt bra

(30.05.93) Tønsbergbandet Seigmen har allerede før denne debutplata (hvis man ser bort fra mini-cd'n "Pluto") fått et navn innen rockemiljøet i Norge. Seigmen spiller en form for tung gitarrock med en smule grungepreg. Vokalen er hentet nede fra det mørke dype og passer perfekt til både tekst og musikk. Det hele virker å ha et slags mytologisk preg, og en slags meningen-med-livet, trosspørsmål-søken. Gotisk?


Åpenbaringen

(20.05.92) Ta Fugazi, Lilledugg og Pixies pà sitt aller beste, og du har:
A: Tre av mine absolutte favoritter
B: Konseptet til Tønsberg-gruppa Seigmen. De kopierer ikke, men ligger et sted i landskapet mellom disse tre. CDen "Pluto" er debuten deres - 5 låter.


Norsk Rock, Elm Street 30. oktober

(30.11.91) Norsk Rockforbund arrangerer turné i samarbeid med en mengde lokale rockeklubber. Turnéen består av seks band, og turnéstart var på Elm Street i Oslo.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.