Seigmen er tilbake - i klassisk format

I morgen slipper Seigmen ny musikk, for første gang siden 2016. Her følger en ubetinga kjærlighetserklæring til "Norges beste (store) band gjennom tidende)". Og for all del - verdens største fan har lov til å mene noe om "Berlin"!

Av Siri Bjoner // 14.11.23

Chemo brain er en rar ting. Plutselig mister du 99% av minnene dine og 90% av hjernefunksjonen. Lista over skiver jeg “aldri har hørt før” begynner å bli lang, og det er ingen sammenheng mellom skivene jeg hører “for første gang” (folk bare ler når jeg kommer med anbefalinger og de bare “den diskuterte vi jo da den kom!!!”).

Etter 6,5 år med faenskapet er man dog blitt vant med det. Jeg bruker gjerne skauturer til å trene opp kropp og hjerne, tenker ut tekst i anmeldelser jeg skal skrive, og lytter aktivt. Ellers kan jeg høre ei skive fire ganger på rad uten å få med meg noe – så jeg må faktisk lytte.

Stor var derfor overraskelsen – nei, den var IKONisk MONUMENTal – da minner begynte å sprette frem ettersom jeg beveget meg fremover i spillelisten og dypere inn i skauen. Minner, gode minner, dukket opp som paddehatter. Første gangen jeg møtte Kine, på dametoalettet i femte etasje på Arbeidsamfundets plass 1. Vi var de eneste damene som jobbet i rockemafiaen på den tiden.

Uttrykket til Mattis da han løp etter ballen, ikke greide stoppe på nybonet gulv og kræsjet i døra til NNN (Nærings- og nytelsesgreiene). Inger (da vi først hørte "Hjernen er alene") som syntes det var søtt at Alex fortsatt sang “hjølp”. At Kristine sine 20-hulls Doc Martens hadde glidelås på innsiden (Juks, tenkte jeg da). Det dundret på til siste kveld med gjengen – og et fantastisk herlig bilde jeg har av Kine og Alex, fra nachspielet i kjelleren til det som skulle bli John Dee. 6. mars 1999 var eventyret over for denne gang.

Og oppi det hele, oppi de massive minnene som gjorde meg overlykkelig over at de ikke var tapt for all tid, så husket jeg ikke ei eneste låt fra "Metropolis" som jeg må ha hørt på hundrevis av ganger. Slå den, da.

Seigmen og folka rundt dem – de må være blant de triveligste i hele musikkbransjen. Hvilken fantastisk gjeng. Konserter, plateutgivelser, kaffeslabberaser i Gamlebyen (det var Mesusah han het, lille bofsen til Inger, tror jeg), fanklubbjobbing, merchsalg. Bandet er verdens snilleste mennesker.

Og Seigmen har faktisk ikke laget en eneste dårlig låt, synes jeg. Aldri. Oppvarming med "Ameneon" som var så ny og spennende da den kom, kunne virkelig et norsk band lage noe slikt? Over til "Total" som bare er så fet og gjennomført. "Hjernen er alene", "Metropolis", "Radiowaves". Herregud "Radiowaves" – det er ganske tøft å gå gjennom regnvåt novemberskau og pelle traktkantarell og ha det dundrende på øret.

Rockefeller – hvor mange Seigmenkonserter var man ikke på, der gutta alltid ga sitt alt, og som alltid var en fantastisk opplevelse. Og til sist "Enola", som jeg faktisk aldri har hørt før, og som imponerte like mye.

Ble dette en kjærlighetserklæring til Seigmenuniverset? Kanskje det. Og forventningene til “Berlin” var nok tilsvarende høye.

Jeg må innrømme at venterommet på onkologisk kanskje ikke var det smarteste stedet å sette den på. Er det ett sted man kanskje ikke burde sitte og glise, bredere og bredere, er det nettopp der (med mindre man ser ut som en skabbete bikkje og tydelig er nylig ferdigbehandlet). Jeg tror kanskje Julius Johannes (ja, onkologen het så) var blitt advart mot at “hu er ikke helt som andre kreftoverlevere”. Vi lo av at jeg har hatt toksoplasmose og tularemi i år og han skysset meg ut like raskt som jeg løp ut. Friskmeldt i et år til.

Og jeg kunne fokusere på “Berlin” igjen. Og igjen. Og igjen. Lyttefila jeg fikk kunne ikke settes på repeat, så da måtte det gjøres manuelt. Igjen. Igjen. Til jeg kjørte avgårde og da var vi vel tilbake på "Total".

"Berlin" er klassisk Seigmen. Trenger jeg skrive mer? Det er dessverre fem måneder og én dag til "Resonans" slippes, men jeg håper det kommer flere singler før den tid. Og at det blir flere konserter man får med seg enn bare på Tons of Rock neste år. Støperiet i Tønsberg i desember er utsolgt. Jeg tror kanskje jeg må sette på DVDen fra konserten i Operaen i 2008.

Og jeg tenker, igjen, hvor heldig jeg er som ble ufør grunnet chemo brain, men som plutselig havnet tilbake i musikkbransjen igjen med alle beina planta hardt i piten og som får lytte til så fete låter før alle andre, som får lov til å skrive og dele mine tanker med resten av verden.

12. april 2024. Skriv RESONANS i kalenderen med monumentale bokstaver. Lag din egen “Fra Simone til Berlin” og spell den høyt og på repeat, for Seigmen as – ingen over, ingen ved siden. Norges beste (store) band gjennom tidene.