Seigmens gjenoppstandelse

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt «Resonans» den siste måneden, men den har vært med meg i skauen, i Oslo, på toget, på kjøreturer, mange og lange kjøreturer. Hver eneste gang den drar i gang med «Elskhat» tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg er som får kose meg med dette mesterverket før noen andre.

Av Siri Bjoner // 03.05.24

Jeg hadde aldri trodd at det kom til å komme mer fra Seigmen da vi sto der etter konserten i mars 1999, hele gjengen var svette og slitne og så høye på verdens beste avskjedskonsert. For Seigmens filosofi var klar: alle for en, én for alle. Årene går, vennskapet består, «Enola» (2015) kommer og går uten at jeg får det med meg (litt for opptatt med dobbel nakkeprolaps).

Jeg fikk med meg at de spilte i Operaen i 2008, den dvd'en har jeg, men ellers datt Seigmen live ut av periferien min (men cd'ene har ikke bare støvet ned her i huset). Inntil i høst. At jeg har gledet meg er en underdrivelse av dimensjoner. Dryppene som har kommet – «Berlin», «Kollaps» og «Elskhat» har bare gjort meg så innmari klar for ei monumentalt bra skive.

Og det har jeg fått. Så får det heller være at jeg leser «Helger med lefsekling» som «Helger med hekling» hver eneste gang jeg leser presseskrivet. Jeg kan se for meg gutta sitte og kose seg med kaffe og lefser, musikk og planlegging, god tid og dårlige dager, samhold og kjærleik.

Ni år tok det fra riffet ble til «Elskhat». Fire år har det tatt å lage «Resonans», og det høres. Dette er så solid at det er en fryd å lytte til den.

Jeg bare må dra frem sistelåta «Tønsberg», for den er så vakker. Duetten mellom Marius og Alex er helt fantastisk. Jeg har hatt gleden av å se Marius på operascenen flere ganger, og det er så passende at han her får vise frem sin stemmeprakt i denne kjærlighetserklæringen til Tønsberg, byen der det hele startet. Den er voldsomt u-Seigmensk men likevel så veldig dem, en perfekt avslutning på skiva.

Tekstene er som alltid underfundige, dype, vakre, såre, nydelige, de treffer hjerterota og jeg må bare lytte til dem én gang til. Jeg tror kanskje ikke jeg har hørt skiva uforstyrret fra start til slutt mer enn et par ganger, for plutselig må jeg spole tilbake litt, høre på ei låt bare én gang til, høre et riff på nytt, litt trommer, det urSeigmenske.

«Husk at du skal dø en gang // Vi er her på lånt tid // Noe vi er skapt til // Så klart det er lett // Å skyve alt vekk // Jeg er nødt til å ha demoner i meg // Som snakker til meg i ett sett»

Gjennom de siste førti år har jeg tre klare norske favorittband. Ingen har noensinne vært i nærheten av å rokke ved disse: Seigmen, Munch og Sadomaoistan. Tre norske band som er så unike at man blir litt varm i hjerterota av å ha opplevd dem.

Pressemeldinga trenger nesten ikke skrive dette, men jeg gjentar det, siden jeg har hatt gleden av å lytte til låtene ikke bare tre eller seks eller et snes ganger, og jeg oppdager nye elementer ved hver eneste gjennomlytting: «Her er det mange lag. Dybden ligger begravd i detaljene. De du hører når du setter på låten for tredje eller sjette gang.»

Seigmen har alltid vært kompromissløse på kvalitet. Dette er ei skive fra et band som også er en barndomsvennegjeng, en gruppe fantastisk kreative musikere som kjenner hverandre så inderlig godt, som jobber og står i, selv når det stormer som verst med pandemi og sykdom, og gir oss dette mesterverket.

«Siden man dør litt hver eneste gang // Vitner om en vei man ikke har valgt å gå»

Hvilken som er favorittlåta? Det svaret er enkelt: Den jeg hører på akkurat nå. «Resonans» er akkurat så variert, suggerende, magisk, trolsk, stemningsfull og vakker som vi er vant med fra Seigmen.

Og jeg er skikkelig misunnelig på alle som skal på sleppefesten i Tønsberg fredag. Jeg vil se Seigmen live igjen veldig snart! Det er fryktelig lenge til Tons of Rock!!!