Faksimile fra www.elmstreet.no

Norsk Rock, Elm Street 30. oktober

Norsk Rockforbund arrangerer turné i samarbeid med en mengde lokale rockeklubber. Turnéen består av seks band, og turnéstart var på Elm Street i Oslo.


Eternity, Lick and a Promise, Ut Bakdøra, Klisne Seigmenn, Oppned, Gul tyv / Elm Street / 30.10.91


Første band denne kvelden var ETERNITY (Kristiansand), som spilte en type hardrock jeg ikke har særlig sansen for. Det ble litt for tamt og tafatt for meg. Musikalsk er de veldig dyktige musikere som antakelig kan nå langt med det de driver med.

Det tror jeg ikke neste band giør. LICK AND A PROMISE (Kongsberg) er hva jeg kaller et heavy-coverband - som ergo spilte et sett med hovedvekt på andre bands låter. Lite spennende låtvalg og lite spennende versjoner. Kanskje noe for de folkene som trives best i et slags boogie-landskap, men ikke for meg.

Fra UT BAKDØRA (Risør) fikk vi Raga Rockers. De spilte minst to Raga-covere, men de egne låtene låt mer Raga enn cover-materialet. Fra de åpnet med "Party" til de avsluttet med sin egne "De Negative" var det aldri tvil om hvilket band som var de store heltene. Bandet består av dyktige folk, men det blir jævlig kjedelig med band som ligger så tett opp til forbildene sine. Bandets egne tekster kan forresten ikke måle seg med de Krohn'ske.

Hvordan jeg skal beskrive KLISNE SEIGMENN (Tønsberg) vet jeg ikke helt, men det var i hvert fall de som ga meg størst glede ved å være på Elm Street denne kvelden. De spiller dyster musikk, med en vokal som er nesten påtatt dyster. På det beste er det slik at de sender hint i retning av Fugazi på en dyster dag. Pa det verste låt det traurig og nesten patetisk apokalyptisk. Bandet er hva man kan kalle lovende. De spriker for mye til å være veldig bra.

OPPNED (Porsgrunn) anmeldte jeg i demospalten vår i vår, og betegnet dem da som norsk poprock på sitt aller kjedeligste. Det står jeg ved. Fra restene av de gamle kassett-gigantene Bred 0g Sirkus stiger GUL TYV opp. Ikke så spennende som B&S, men ikke helt uinteressant heller. De mangler bare det særpreget som kunne gjort dem bra.

Akkurat ordkombinasjonen "mangler særpreg" er vel dessverre det mest betegnende for hele konserten. I tilleg syns jeg bandene sprikte litt vel mye til å reise på turné sammen. Ingen kan da vare helt fornøyd etter en kveld med denne kombinasionen?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Seigmen på sitt beste

(09.08.24) Noen dager er teitere enn andre. Tirsdag våknet jeg og hadde egentlig ikke lyst til å stå opp, for garasjeporten var smadret og lillepus hadde fått juling av det teite rådyret i hagen dagen før og stikki til skogs. Heldigvis var det en epost fra Robbe som ventet på meg når jeg endelig kom meg opp av senga.


Bildebrev fra Månefestivalen dag 2 - regn, regn, regn

(28.07.24) Dag 2 på Månefestivalen skulle bli en svært våt affære. Fra Oslo-bandet Skov slo an tonen i teltet i festivalhagen - til Bob Geldof avsluttet det hele på den store scenen nesten 10 timer senere.


Seigmens gjenoppstandelse

(03.05.24) Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt «Resonans» den siste måneden, men den har vært med meg i skauen, i Oslo, på toget, på kjøreturer, mange og lange kjøreturer. Hver eneste gang den drar i gang med «Elskhat» tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg er som får kose meg med dette mesterverket før noen andre.


Seigmen: Elskhat - det er ingenting i mellom

(29.02.24) Noen artister har så særegen sound at det er gjenkjennelig fra et par toner i ei ny låt. Ikke spør meg om da Brå brakk staven, men minnet om første gang jeg hørte Bowies «Heart’s Filthy Lesson» (Reznor mix) og hvordan det ikke fantes tvil i øra mine. Sånn er det med «Elskhat» også.


Seigmen er tilbake - i klassisk format

(14.11.23) I morgen slipper Seigmen ny musikk, for første gang siden 2016. Her følger en ubetinga kjærlighetserklæring til "Norges beste (store) band gjennom tidende)". Og for all del - verdens største fan har lov til å mene noe om "Berlin"!


Seigmen: Noe har skjedd!

(22.09.12) Sentrum Scene var utsolgt flere uker i forveien, og det er ikke uten grunn. Seigmen har rykte på seg for å være verdens beste liveband, en posisjon de langt på vei befestet fra den røyklagte scenen. Publikum fikk også noen store og uventede overraskelser; vi var slaver av Seigmen.


Zeromancer: ZZYZX

(13.10.03) Zeromancer er tilbake med plata ”ZZYZX”, deres mest melodiøse utgivelse så langt. Tidvis veldig fint, men dessverre alt i alt en i stor grad platt og kjedelig opplevelse. Bare bandets meloditeft og evne til å lage gode poplåter bremser lysten til å døpe om ”ZZYZX” til ”ZZZZZ”.


Zeromancers virkelig fete staffasje!

(16.10.01) (Oslo/PULS): Hva så om dette er gjort før. Zeromancer kommer kanskje vel sent med den type sound de har valgt. De blir sammenlignet med Trent Reznor, Marilyn Manson og deres like ustanselig, noe jeg begynner å bli ganske lei av. Nine Inch Nails er en gruppe jeg har hatt forkjærlighet for siden jeg kjørte moped, og ærlig talt så synes jeg det er plass for dem begge på den lille kloden vår. Zeromancer høres fett ut uansett. Låtmateriallet er i tillegg mye, mye sterkere en noen av de nevnte. Denne konserten låt bare så sinnsykt massivt og kult at det var en fryd for øret.


Seigmen, Sentrum Scene

(15.11.94) Da jeg rusla hjem etter sist lørdags konsert med Seigmen tenkte jeg som så: Fy faen.


Jevnt bra

(30.05.93) Tønsbergbandet Seigmen har allerede før denne debutplata (hvis man ser bort fra mini-cd'n "Pluto") fått et navn innen rockemiljøet i Norge. Seigmen spiller en form for tung gitarrock med en smule grungepreg. Vokalen er hentet nede fra det mørke dype og passer perfekt til både tekst og musikk. Det hele virker å ha et slags mytologisk preg, og en slags meningen-med-livet, trosspørsmål-søken. Gotisk?


Åpenbaringen

(20.05.92) Ta Fugazi, Lilledugg og Pixies pà sitt aller beste, og du har:
A: Tre av mine absolutte favoritter
B: Konseptet til Tønsberg-gruppa Seigmen. De kopierer ikke, men ligger et sted i landskapet mellom disse tre. CDen "Pluto" er debuten deres - 5 låter.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.