Brian Blade med … Tuva Halse!

Festivalmusiker Brian Blade ba spesielt om Bugge Wesseltoft og Mari Boine. Lite visste han om hva han fikk på kjøpet – for det var ikke lite!

---

Brian Blade/Mari Boine/Bugge Wesseltoft/Tuva Halse/Ellen Andrea Wang / Cosmopolite / 10.08.26

Av Arild Rønsen // 10.08.26

---

For mange av våre lesere er det mer enn nok å nevne at Brian Blade (56) er trommeslager på Bob Dylans «Time Out of Mind» (1997). Hans mildt sagt imponerende CV, går likevel i overveiende grad i retning jazz – Brad Mehldau, Joshua Redman, Wayne Shorter, Chick Corea. Innimellom har han funnet tid til å hjelpe Marianne Faithfull, Joni Mitchell - og Emmylou Harris.

Blade spiller nemlig også trommer på Emmylou Harris’ sjangerbrytende «Wrecking Ball» (1995). Og mer enn som så – for hvem satt i produsentstolen både på «Time Out of Mind» og «Wrecking Ball»? Daniel Lanois – som i 1998, naturlig nok, produserte Blades første utgivelse i eget navn, «Brian Blade Fellowship».

Det er med andre ord ingen hvem som helst som innstendig ba ledelsen i Oslo Jazzfestival om å få spille sammen med Bugge Wesseltoft og Mari Boine. Hva han den gang visste om Ellen Andrea Wang (bass) og Tuva Halse (fiolin), vites ikke. Men etter et par dagers øving og konserten på Cosmopolite veit han veldig godt hvem de er!

De åpner som en kvartett, med fire låter signert hvert enkeltmedlem i bandet. Bugge Wesseltoft – utstyrt med Fender Rhods el-piano, en moog synthesizer og et flygel – gir oss fem minutter «blipp blopp» før et rolig beat smyger seg inn.

Det blir fort klart at dette ikke kommer til å bli noen volumiøs konsert, selv om Tuva Halse trakterer fiolinen på et vis som sender tankene til salige Michal Urbaniak. Ellen Andrea Wangs kompositoriske bidrag byr på millioner av fortendeler, mens det jeg husker best fra Brian Blades låt er en morsom piano/tromme-duell.

Mye temmelig fri improvisasjon, men en del var også skrevet ned på noter. Ikke minst Tuva Halses fantastiske bidrag som arta seg som en mellomting av klassisk lieder og en moderne popmelodi. Jeg fikk litt samme følelsen som da jeg hørte Jan Garbarek urframføre «Molde Canticle» under 30-årsjubileet for Moldejazz: «Dette kan bli en hit!»

Og Ellen Andrea Wang har helt rett: «Tuva spiller fletta av oss alle!»

Mari Boine vandra majestetisk inn til andre del av konserten. The Queen in Red. Hun bergtok oss fra første strofe. Brian Blade, Mr. ydmyk himself, forsøkte å si noe om hvordan han oppfatter Mari Boines uttrykk, og kom vel et stykke på vei – selv om forsøket på noe slikt byr på utfordringer. Det er noe ur-menneskelig i Mari Boine, temmelig umulig å beskrive annet enn som alt annet enn «vestlig».

Hun vasser i odde taktarter - for det meste diverse varianter av 5/4, tror jeg. Hvilket rytmemønster Brian Blade følger, er jeg neimen ikke sikker på – annet enn at han spiller helt riktig! Han følger liksom Jon Christensens legendariske oppskrift om at 1’ern, den kan komme hvor som helst, den.

Til slutt havner de likevel i to låter i streit 4/4-takt. Enkelt, tre akkorder, pop-musikk på en måte. Framført på et vis Mari Boine er helt aleine om. Usigelig vakkert. Her hadde Daniel Lanois likt seg.

I forkant av konserten ble Ellen Andrea Wang tildelt årets Ellapris, og takka pent ved blant annet å fortelle at livet som utøvende musiker og småbarnsmamma tidvis ikke er helt problemfritt.

Hvordan livet arta seg for Ellen Andra Wang før hun ble mamma, kan du få et innblikk i her – da vi møtte henne under Moldejazz i 2020.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky