Ellen Andrea Wangs supertrio
Mange vil kjenne henne fra Pixel og Gurls, men faste lesere av PULS trenger neppe noen videre presentasjon. Nå har neste års Artist in Residence i Molde slått seg i hop med den britiske gitaristen Rob Lut og den svenske trommeslageren Jon Fält. Ellen Andrea Wang befinner seg nå i segmentet der hun kan velge på aller øverste hylle.
Wang har komponert all musikken, men la meg dvele ved de to cover-låtene. Ornette Colemans «Lonely Woman» og David Bowie/Pat Metheney/Lyle Mays-komposisjonen «This is Not America». Hvilken teft hun har! «Lonely Woman» er å finne på «The Shape of Jazz to Come», et album mange mener er like retningsgivende for moderne jazz som Miles Davis’ «Kind of Blue». Begge ble utgitt i 1959. «This is Not America» ble i 1985 selve soundtracket til «The Falcon And the Snowman».
Trioen behandler begge låtene på utsøkt vis. Ornette Coleman var ikke først og fremst kjent for å skrive melodisk vakre ballader, men «Lonely Woman» er å finne blant jazzhistorias vâreste stykker musikk. Her utvikler låta seg til å bli temmelig «bråkete», der Rob Lut mot slutten slår seg alvorlig løs.
«This is Not America» framføres tro mot originalen, men likevel helt annerledes. Et godt eksempel på hvordan den beste popmusikken er i ferd med å skli inn i jazzens standard-repertoar.
Charlie Haden (1937-2014) er et forbilde for unge Wang, en klar inspirasjonskilde for dette albumet. Haden spilte bass med Ornette Coleman under innspillinga av «The Shape of Jazz to Come», og ble seinere mest kjent som orkesterleder i sitt Liberation Orchestra. Det er tidlig å komme med spådommer, men Ellen Andrea Wang (33) kan være på vei inn i en like oppsiktsvekkende karriere.
Ellen Andrea Wang er også en strålende vokalist. Kanskje er det årsaken til at komposisjonene hennes er så lett gjenkjennelige, i melodisk forstand? Musikken hun leverer denne gangen er velorganisert jazz, skapt av en trio som låter som om de kunne spille i blinde. Dette er virkelig ingen one woman’s job.
Ikke gå rundt i den trua at du ikke liker jazz, ikke før du har hørt «Closeness». Og ikke gi deg før du har kommet helt til avslutningssporet, «Wayfaring Stranger», en såkalt traditional. Vakrere musikk er vanskelig å finne, og da spiller det fint liten rolle om det er jazz eller folk eller pop.
Del på Facebook | Del på Bluesky