Bugge Wesseltoft: IM
Bugge Wesseltoft. Bugge fra Skien. Navnet hans assosieres med Spellemannpriser, med en av nujazzens mest interessante utøvere, og med en av Jan Garbareks mange habile sparringpartnere. Nå er Bugge Wesseltoft klar med hva han i egne ord omtaler som sin første, ordentlige soloplate. Platen har blitt en reflekterende, rørende, trist og håpefull utgivelse fra en av Norges desidert viktigste jazzmusikere de siste ti-femten årene.
IM, nevnte soloplate altså, utgitt på Wesseltofts eget Jazzland Recordings tidligere i høst, er en samling nakne, homogene, tilsynelatende enkle låter. Nakne i dobbel forstand kan du skjønne: Både er låtene åpne, direkte og, oftest, kun bestående av et Steinwayflygel og dempet perkusjon, men jeg føler også at det ligger mer av Wesseltoft i disse låtene enn i tidligere arbeider. Dette er historien om en mann og hans flygel; historien om hvor han hører hjemme og hva som omgir ham. Hva han gråter for, og hva som gjør ham lykkelig. IM er en storslått, stille plate som vil bevege deg.
Platen starter med BLACK PEARL makes dream, et åpent, tankefullt spor, med sakte, pustende pianolinjer. I to minutter møter vi Wesseltoft ensomt sittende ved flygelet, kretsende om det sentrale temaet, før litt dunkel, dyp perkusjon nærmest trer inn fra skyggene. Lekre variasjoner omkring åpningstemaet holder deg fokusert helt til perkusjonen ebber ut for så å mykt slå tilbake, som en stille tidevannsbølge. Et dimmet rom, med en vakker, rødvinsdrikkende kvinne på en brun divan ville vært det perfekte videokompliment til det betagende åpningssporet.
 Bugge Wesseltoft (www.buggesroom.com) |
deIMAGER oppleves som et urolig antiklimaks etter den følelsesmessige stormen som ble pisket opp med WY. Likedan melankolsk, men naknere, mer luftig enn de foregående. Stemningsfullt, og uhyre effektivt i sin sparsommelighet. Et annet av mine favorittspor på IM kommer med YOYK, et kult, hodenikkende spor, hvor Wesseltoft får hjelp av uimiterbare Mari Boine. En dyp, funky basslinje og stilig rhodes bidrar med velkommen variasjon på platen. Den salig funky groove'n vi møter, og lyden av Fender Rhodes, får meg til å tenke på tidlig, forvitret fusion jazz, men i sannhetens navn ligger YOYK langt nærmere opp til hva Wesseltoft er kjent for fra før, gjennom hans utgivelser innen nujazz og New Conception of Jazz. Kult. Virkelig kult.
Platen tar en mer utfordrende retning med svingende HIT, hvor stressende samplet perkusjon driver låten fremover; konsentrasjonen din blir fokusert inn mot en nålespiss idet sampelet varieres og morfes over i nye former ved hjelp av ulike ekkoeffekter, samtidig som intensiteten gradvis øker. De hektiske rytmene forløses idet platen går over i MIN by, hvor Wesseltofts glade, håpefulle flygellinjer akkompagneres av stille håndklapping og urbane feltopptak i bakgrunnen. Dette stille, trygge sporet spiller som en markant motvekt til mer paranoide, kaotiske WY; dette er hjemme. Dette er hva vi har, hva vi ser, hvem vi er. Kontrasten mellom opptaket av en sakte nedbremsende Oslobuss i MIN by og den irakiske skuddvekslingen i WY er sterk.
Mer sampling og preparert piano er ingrediensene i metalliske vidde; jeg hadde i utgangspunktet ventet meg en vidåpen, organisk Finnmarksode, men blir i stedet overrasket av et klaustrofobisk, kantete, rumlende lydbilde. Nedtrykkede tangenter mot stramme strenger minner meg om letende hammerslag mot en fabrikks metallskrog. En myk, kvinnelig vokal gir meg bildet av en smogfarvet mor som synger for barnet sitt, som hun holder inntullet i et fillete pledd over høyrearmen. Bakteppet er verken Oslobusser eller Finnmarksvidda, men deprimerende mursteinspiper som velter ut grå røyk. Mørkt.
Noe av den industrielle følelsen trekkes over i FOT; hvor en skjør, funky pianolinje akkompagneres av dyp, dyp bass, som kunne vært samplet i kjelleren under en diger produksjonshall. Når jeg hører sporet strekkes assosiasjonene mine i retning gamle SimCity-låter: Jeg får lyst til å anlegge både medium residential og commercial areas, toppe det med en snill skattepolitikk og se ting vokse!
De to siste sporene på platen, tittelsporet IM og ROAD HOME, er begge luftige, langsomme, resonnerende spor. Syv-og-et-halvt minutt lange IM er den mest interessante av de to, hvor østlig inspirerte flygellinjer danser omkring det repeterende motivet.
Jeg synes låtene på IM tegner et personlig bilde av jazzpianisten Bugge Wesseltoft: Vi finner spor som trygt forankrer ham i Norge, langt fra vold, konflikter og grusomheter. Vi finner en Wesseltoft som strides av håpløshet og indre uro; en oppgitthet mange av oss kan føle, men har vondt for å uttrykke. Jeg er forbløffet over det sterke lyriske uttrykket til Wesseltoft på IM; jeg er forbløffet over hvordan han evner å la Steinwayflygelet si hva så mange av oss føler, men ikke vet hvordan vi skal uttrykke. De enkle hjelpemidlene gjør budskapet så mye sterkere. Wesseltoft spenner opp et vidstrakt viddelandskap, men klarer å fokusere på svært konkrete detaljer og stemninger ved det; håp og fortvilelse, glede og frykt, ro og kaos. Hans «første» soloplate har blitt en kontemporær utgivelse som, ja, føles mer klassisk enn nettopp kontemporær.
Til den Skiensbaserte Telemarksavisa uttalte Wesseltoft tidligere i høst: «Jeg lager musikk for de som liker å høre på det sånne som meg driver med. Jeg ser ikke poenget i å lage musikk for alle.» Selv om IM kan fremstå som en utfordrende plate, håper jeg flere får opp ørene for denne utgivelsen. Bugge Wesseltoft har mye viktig å fortelle oss.
Del på Facebook | Del på Bluesky