Gnistrende Live Evil, Cosmopolite!

Gjennom et etter hvert langt liv som publikummer, har jeg hatt mange uforglemmelige konsertopplevelser. Det som utspilte seg på Cosmopolite 15. august det herrens år 2026 skriver seg glatt inn på min personlige Topp 5-liste. Og der er nåløyet trangt.

Nils Petter Molvær Supergroup / Cosmopolite / 15.08.26

Av Arild Rønsen // 20.08.26

Gnistrende Live Evil med Nils Petter Molvær Supergroup!

Programmet reklamerte med «Bitches Brew», og jeg stussa faktisk en smule. For dette ble vitterlig gjort av et 12 mann sterkt orkester under ledelse av Lars Mjøset, for seks år siden, i samme lokale.

Vi skulle få materiale fra «Bitches Brew» så det holdt, men heldigvis mye mer. Alt starta med «In a Silent Way», et valg som var både musikalsk og historisk/kronologisk korrekt. For det var her den for alvor begynte, den eventyrlige elektriske perioden til Miles Davis. Riktig nok hadde Herbie Hancock introdusert det elektriske pianoet på 1968-utgivelsene «Miles in the Sky» og «Nefertiti». Men mer enn starten på noe nytt, markerte disse albumene slutten på epoken da Miles hovedsakelig spilte akustisk, med Ron Carter som fast bassist.

Mot slutten av 1968 hadde Miles samla en ny, fast gjeng rundt seg. Saksofonisten Wayne Shorter overlevde utskiftningene, inn kom Dave Holland (el-bass), Chick Corea (keyboards) og Jack DeJohnette (trommer). Var det plass også til Herbie Hancock og trommeslageren fra The Second Great Quintet, Tony Williams? Ja – pluss John McLaughlin (el-gitar) og den østerrikske keyboard-magikeren Josef Zawinul!

Det er i dette musikalske landskapet Nils Petter Molvær Supergroup tar av. (Så det ikke skal misforstås; det er jeg som har gitt dem tilnavnet «Supergroup».) «In a Silent Way» er Zawinuls komposisjon; han spilte den seinere inn under eget navn på «Zawinul» (1970). Flott, den utgaven også - men brygget Miles Davis og produsenten Teo Macero mixa vil nok for alltid bli stående som «originalen» av denne fantastiske komposisjonen.

På plate går den rett over i «It’s About That Time», så også på Cosmopolite – og da er det på tide å stoppe opp ved en grunnpillar i Supergroup. Bassisten Audun Erlien. Denne låta spesielt, men egentlig alt dette materialet, er avhengig av en riff-master. Noen av riffene legges i henda på keyboardistene, ofte kan keyboard og bass vandre unisont - men det er bassisten som er direktøren for groovet.

Vi får «Pharaoh’s Dance» fra ”Bitches Brew”, og selvfølgelig tittelkuttet. Da er jeg for lengst plassert i mitt musikalske himmelrike. Jeg registrerer André Rolighetens bassklarinett, og kvekker til når Jon Balke setter inn sine støt; markeringa av at noe nytt er på gang.

Helt i andre enden av scenen sitter Marte Eberson bak sine tangenter. Hun tar på sett og vis Joe Zawinuls plass i ensemblet. Der Jon Balke ratter fram en type fet Rhodes-lyd han er ganske aleine om, og heldigvis holder seg til det soundet, henter Marte Eberson fram de sprøeste synth-lydene – helt i tråd med tradisjonen fra Zawinul.

Bakerst på scenen er de plassert, trommekompet - Gard Nilssen og Veslemøy Narvesen. De spiller som ville helvete, så samspilt at de låter som grodd sammen. Gitaristen Hedvig Mollestad er på sin side diskret tilstede, og slår ikke ut i full blomst som solist før helt mot slutten av konserten.

Hva med «Miles», da? Vi veit jo at Nils Petter Molvær kan dette, at han har denne musikken under huden. Han «må» vel strengt tatt ikke ha nok en trompeter i bandet, men det sier litt om hans raushet at han velger å trekke fram Kristina Fransson. Sammen med André Roligheten utgjør hun ofte «Miles Davis & Wayne Shorter», men spiller nok hakket hardere enn Miles når hun for alvor drar i gang som solist. Det gjør forresten også Molvær, jo nærmere vi kommer slutten i den nesten to timer lange konserten.

Og da har vi kommet til endestasjonen – «Live-Evil», et dobbeltalbum hvorfra bandet henter hele side to, «What I Say» og «Nem Um Talvez». Slik jeg ser det, ender «In a Silent Way» og “Bitches Brew” opp i ”Live-Evil”, slik at albumene kommer til å danne en hellig treenighet. «In a Silent Way» i 1969, «Bitches Brew» i 1970, «Live-Evil” I 1971.

I mine ører var Miles Davis aldri bedre. Ikke før, ikke seinere. Da er vel det meste sagt, når konserten med Nils Petter Molvær Supergroup gjerne kunne vært gitt ut under tittelen «Live-Evil Cosmopolite».

Og Miles Davis i 100 kunne ikke blitt markert på mer ærbødig vis.

Del på Facebook | Del på Bluesky

(20.10.06) En av de mest oppsiktsvekkende pop-debutene jeg har hørt på gud veit hvor lenge. Ikke fordi hun slo gjennom via MySpace, og altså gikk veien utenom platebransjen, men fordi denne jenta har et helt usedvanlig talent. Dette er faktisk party fra start til mål, og festen hun byr på er ikke daglig vare i et hvilket som helst borettslag.