Tord Gustavsens superkvartett
Som hånd i hanske. Hvem kunne passe bedre inn som fjerdemann i Tord Gustavsen Trio, enn Arve Henriksen?
Tord Gustavsen Trio m/Arve Henriksen / Cosmopolite / 11.08.26
Tord Gustavsen Trio gjennomførte en USA-turné på vårparten, og er vel etter hvert en trio som har den ganske klode som arbeidsområde. Naturlig nok, da musikken på alle vis er grenseløs.
Når de entrer scenen, gjør de det med åpent sinn. Å si at de spiller «løst» eller «åpent», blir liksom tidenes understatement. Jeg er neimen ikke sikker på om de trenger et på forhånd bestemt tema for å gå i gang med neste låt, men som regel presenterer bandlederen noe smått gjenkjennelig.
Var de innom «Christ lag in Todesbanden”? Hørte jeg et snev av Billy Joels «New York State of Mind»? Jeg er ganske sikker på at jeg la merke til noe barokkgreier a la Johan Sebastian Bach, og en kort stund oppholdt vi oss i avdelinga for samtidsmusikk.
Jeg er helt sikker på at vi fikk «Slått fra Sofienberg», for det fortalte Tord Gustavsen fra scenen - og fossefallene buldrer slik Edvard Grieg aldri hørte dem! Med Arve Henriksen på topp lyder det som om de tre bukkene bruse har gått amok under brua!
Trioens medlemmer har det til felles at de behandler sine instrument på mildt sagt særegent vis. Tord Gustavsen holder seg til flygelet, men har tidvis en svak synth durende langt bak i lydbildet – og han er et syn der han nå og da kryper seg opp i knestående. Jeg elsker dette pianospillet, inkludert de små hintene som går i retning Keit Jarretts eleganse.
Jarle Vespestad gjør alt annet enn å «slå trommer». Han kan helt sikkert slå trommer som en annen rock ‘n’ roll-trommis, men den typen adferd ligger milelangt unna jobben hans i denne trioen. Mer enn å holde et beat, tror jeg det er riktig å si at han fargelegger lydbildet, og at han farer nennsomt fram med sine pensler i form av klubber og stikker.
Steinar Raknes’ tilnærming til den store fela er et studium verdt, både i fysisk og musikalsk forstand. Lå han ikke en gang på kne, mens han brukte bassens hulrom som akustisk plattform for falsett sang? I det hele tatt; måten han angriper ståbassen på – hardt og brutalt, ømt og kjærlig. Melodisk, og hardhendt.
Det er hans jobb å markere at det hele skal oppløses i grunntonen, for det gjør de bestandig i Tord Gustavsen Trio. Løst og improvisatorisk, ja vel. Men de veit hvor de skal lande – de har nærmest sverga troskapseden til grunntonen.
Om Arve Henriksen behandler sin trompet på utradisjonelt vis? Han elsker luft i tonen, samtidig som han kan spille klokkeklar pikkolotrompet i rein «Penny Lane»-stil. Han fikler innimellom med noen elektroniske duppeditter, og viser seg fram som en habil, tekstløs vokalist. Men ikke spør meg hva hans tredje blåseinstrument heter; det ligner en pikkolotrompet, men skal trakteres med et munnstykke som vanligvis tilhører saksofonen - og lyder ofte som en bassklarinett! Men stilig låter det!
Huska jeg å si at vi var innom svenske folketoner, og selvfølgelig at vi fikk en dose salmer? Et lite øyeblikk, da de for en sjelden gang spilte streit 4/4, kom jeg til og med til å tenke på Chet Baker …
Tord Gustavsen mente det var en ære å stå på scenen sammen med herrene Vespestad, Raknes og Henriksen. Æren var på var side, tør jeg si – på vegne av et tydelig rørt og begeistra publikum.
Del på Facebook | Del på Bluesky