Daniela Reyes nærmest hvisker seg til suksess

Daniela Reyes mangler nok litt scene-erfaring. Men hun kommer langt med uimotståelig, beskjeden sjarm. Og viktigst: Skikkelig gode låter.

DANIELA REYES / Nasjonal Jazzscene, Victoria / Oslo Jazzfestival, 12.08.20

Av Arild Rønsen // 15.08.20

Det er fullt hus på Victoria, og Daniela Reyes virker smått overvelda. «Jeg blir litt flau av å høre meg selv i monitor» … Hun er ung (21), sårbar, synger med en skjør stemme. Men det låter strålende; dette er ei jente som når fram til sitt publikum. Den mest effektive korrespondansen med publikum, er ofte den som framføres med innestemme.

Hun spiller sjøl akustisk gitar, men bandlederen er kanskje selveste Eyolf Dale, pianisten? Jeg gripes spesielt av samspillet mellom fiolin (Håkon Aase) og bass (Ole Morten Vågan). På trommestolen sitter Hans Hulbækmo, Sander Eriksen Nordahl spiller følsomt elektrisk gitar. Alle musikerne er eldre enn sjefen, men dette har vært et vinn-vinn-prosjekt. Bandet har skjønt at de har med et ekstraordinært talent å gjøre, og hun har funnet seg et perfekt komp.

Det åpner mer pop/country enn jeg hadde forventa, men konserten endrer karakter. Dette blir jazzutgaven av Mary Chapin-Carpenter.

Daniela tar fram trekkspillet. «Jeg er litt spent», sier hun. «Kanskje vi starter og slutter omtrent samtidig?» Det gikk fint, kan jeg fortelle.

Det er ikke sikkert hun hører hjemme på de aller største arenaene. Men det sa jeg også om Ane Brun, før hun bergtok publikum på Romsdalsmuseet, og nå sist i Bjørnsonhuset. Så hvem veit? Inntil videre hører Daniela Reyes hjemme på klubbscenen. La oss håpe hun snart kan få ta med seg bandet sitt på en turné landet rundt.

Del på Facebook | Del på Bluesky