Tons of Rock: Scenelangs, del 4

Iggy med trombone og trompet! Hail! Hail! Rock’n’Roll!

Iggy Pop, In Flames, Puscifer / Tons of Rock, Ekebergsletta / 24.06.23

Av Arild Rønsen // 26.06.23

Jeg er lei meg for at jeg ikke rakk Stage Dolls, men døgnet har bare 24 timer – og det tar på å være på Ekebergsletta åtte timer om dagen, for deretter å viderebringe noen presumptivt fornuftige inntrykk.

Göteborgbandet In Flames blir således mitt første musikalske møte lørdag ettermiddag. Særdeles hyggelige gutter!

- Vi jobber bare en time! Det er dere som er de virkelige heltene!

Sier Anders Fridén: - Tack som fan! Og vi gjengjelder så gjerne takksigelsen. Tack som fan, for en flott konsert!

Som vokalist befinner Fridén seg midt mellom growling og «vanlig» vokal. Han behersker sin egen teknikk til perfeksjon – og når jeg hører In Flames tenker jeg på riffets uvurderlige betydning i tungrocken. Vanskelig å tenke seg en bedre avslutning, enn den vi får med «I Am Above, «Foregone» og «Take This Life».

Med bakgrunn i Madrugadas suksess noterer jeg at Dagsavisens Geir Rakvaag gjerne ønsker Hellbillies velkommen til neste års festival. Jeg tillater meg å tvile. Ikke fordi jeg ikke liker Hellbillies, et av mine absolutte favorittband. Men kanskje er det fornuftig å holde strikt på dagens booking-policy – tungrock og atter tungrock?

Et band som definitivt ikke faller inn i denne kategorien kaller seg Puscifer. Årets mest mystiske booking. Kan det ha sammenheng med at vokalisten Maynard James Keenan en gang i verden sang i Tool?

De stiller i mørk dress og slips, som jo ikke på noe vis skal holdes mot dem. Enklere å få på seg enn alle disse goth-kostymene, vil jeg tro. Men musikken? Minner mest om britisk 80-tall – et sted mellom snill glam og tung synth-pop. Innslag av Bowie-gitarer anno «Scary Monsters».

Jeg liker dem faktisk, og gir blaffen i at bookinga synes smått aparte.

Gjør klar for Iggy Pop! Han har blitt en slags «norgesvenn», og spilte seinest i Bergen for noen dager siden. Kanskje tenker han i disse baner:

- Now we’re beginning to get used to each other – but I know it’s dangerous times …

Uttalelsen falt samtidig som 25.000 leiemordere var på vei mot Moskva, et faktum verken vi eller Iggy kunne ha den minste anelse om. Den ferden roa seg heldigvis. Men det gjorde ikke Iggy Pop – heldigvis! Plutselig snakka vi «Raw Power», og hvem ville vel ikke plukka opp haikeren Iggy Pop hvis han kunne levere «The Passenger» fra baksetet?

Det smaker faktisk litt av «pop-konsert» når han drar i gang «Lust For Life», «I’m Sick Of You» og «I Wanna Be Your Dog». Og hvor kult er det ikke, at en utprega pønker som Iggy drar verden rundt med en trombonist og en trompeter!

Som eneste artist (?) får han lov å levere ekstranumre. Vel fortjent. Vi kommer aldri til å få nok av Iggy Pop.

Setlist: Rune//Five Foot One//T.V. Eye//Modern Day Rip Off/Raw Power//Gimme Danger//The Passenger//Lust For Life//Death Trip//I’m Sick Of You//I Wanna Be Your Dog//Search And Destroy
++
Mass Production//Down On The Street//Loose//Frenzy

Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Bury Tomorrow

(06.07.23) “I WANT TO SEE A THOUSAND CROWD SURFERS IN HERE”, brøler Daniel Winter-Bates - og det er bare å synes synd på pitvaktene som gjør sitt aller beste, selv om de er smått underbemannet. Publikum tok det som en klar utfordring, og veltet over barrikadene - litt som lemenscenen i “Resident Evil: Afterlife” (2010).

Tons of Rock: brenn. - mye mer enn en pønkparodi

(01.07.23) “Neste låta er – jeg har ikke setlista så jeg vet ikke hva den er – jeg er så dum!” Kan man unngå å bli sjarmert av slikt? Enkelte konserter kan være kjedelige i sin perfekthet. Når man føler at man like gjerne kunne sittet hjemme og hørt på skiva på et supert musikkanlegg, da undres jeg over hvorfor jeg går på konserter. brenn. er unge og kule og jeg har skrevet “Pønkeparodi?” i notatboka.

Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører

(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.

Tons of Rock: Party med In Flames!

(29.06.23) Gleden over å se In Flames to ganger på et halvt år – fantastisk! Først i Spektrum i desember i fjor, og nå i solsteiken på Ekebergsletta. Og gjenhør med min favoritt power ballad “Alias”! Den er myk som silke. Som man har feila litt på og kjørt i vaskemaskinen på kokvask. Og full sentrifugering.

Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).

Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert

(25.06.23) Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.