Tons of Rock: Scenelangs, del 1

Tons of Rock 2023 er i gang, og det er bare å ta av seg hatten – gjerne den Slash hadde på hodet. Maken til proft arrangement skal du leite lenge etter.

---

Guns N' Roses, Airbourne, Generation Sex m.fl. / Tons of Rock / 21.06.23

Av Arild Rønsen // 22.06.23

---

Alt er kjempedigert på Tons of Rock, men likevel nært og intimt. Alt hva strupen og magen behager finner du innen 10 sekunders rekkevidde, og prisnivået er ikke helt på trynet. Halvliter: 119. Et glass vin: 159. Festivalfolket ser ut til å finne seg vel til rette i så måte; tipper de veit å sette pris på at absolutt alt så til de grader er lagt til rette for at festivalen skal gå som smurt. Mange har tatt første uke av ferien her, tror jeg. Intelligent valg.

Statsminister Jonas Gahr Støre har fått i oppgave å åpne årets festival. Han stiller i festivalens t-skjorte, og kommer faktisk veldig bra fra det. Han har skjønt det, at hen som skal åpne festivalen egentlig bare skal klippe snora, og si: Herved erklærer jeg …!

Statsministerens kontor bør dele disse erfaringene med statsråder som ofte hyres for å åpne jazzfestivalene i Kongsberg og Molde.

Tradisjonen tro var Black Debbath først på scenen. De har faktisk åpna 10 av åtte mulige festivaler. Også under pandemien sto de øverst på plakaten. En solid pers – kanskje verdensrekord? – og det passa perfekt å åpne med «Det er problemer innad i Ap».

Quiz’en deres falt bare sånn passelig i smak hos publikum. 247 lag fordelt på grupper á 42 … som tatt ut av turistsjef Johansens elleville påfunn – og åpningsspørsmålet var egentlig greit nok, sånn at alle kunne delta: Bandet Boston kommer fra Boston, og debutalbumet het «Boston». Hva heter bandet, hvor kommer de fra, og hva het debutalbumet?

Black Debbath høsta betinga suksess, men fikk med seg folket til allsang i «Hvorfor spiller Black Debbath på Tons of Rock hvert jævlig år?!»

Og dette skal Black Debbath ha: På sitt vis gjør de narr av sjangerens estetikk. I politisk forstand framstår tungrocken som bevisstløs. Jeg tenker på Patti Smith når jeg hører alt som blir sagt fra scenen. «Hey! Are you ready you motherfuckers!? You wanna rock!?» etc. etc. etc.

Jeg vandrer til Vampire Stage for å se Sator, som kan fortelle oss at «When you lie down with dogs, you’re gonna wake up with flies». Svenskene er gode; tenk deg en plass mellom D.A.D. og Backstreet Girls. Og det er fint å se hvordan Tons of Rock fungerer sømløst. To minutter før Sator går på, er det tilnærma tomt foran scenen. Som på et fingerknips er flere tusen publikummere på plass.

At The Gates blir i overkant death for mitt vedkommende, men jeg storkoser meg med Airbourne. Denne gjengen far Down Under har gjort hjemmeleksa si. De gir til beste en suveren oppvisning i moderne tungrock, ikke til akkompagnement av noen regndrypp. Vi snakker øs pøsende regnvær, hele konserten gjennom.

Jeg stikker innom Skid Row. De er gode, men konserten skjemmes faktisk av dårlig lyd. Burde være mulig å unngå i våre dager, skulle jeg mene. Da er det mye mer gøy med Generation Sex! Bare bandnavnet er et pønk-påfunn av klasse, et stunt Malcolm McLaren verdig. Billy Idol (vokal) og Tony James (bass) kommer fra Generation X, mens Steve Jones (gitar) og Paul Cook (trommer) tilhører originalbesetninga i Sex Pistols.

De drar gjennom slagere fra 70-tallet, og det er virkelig morsomt å høre «God Save The Queen» i tilnærma original utgave. Billy Idol er ikke Johnny Rotten, men det låter fint – og de som en gang i verden gikk på limpinnen og trodde at disse gutta «ikke kunne spille» må nesten ta seg ei bolle.

Guns N’ Roses avslutter kvelden, og de skal ha for kvantitet. 28 låter er mer enn godkjent. Men jeg har trøbbel med Axl Rose. Hvorfor beveger han seg opp i det øvre skylaget, hele tida? Han kunne ta seg et kurs hos Morten Harket, som kan dette med å synge i høyden – men som også kan kunsten å porsjonere. Eller han kunne lære av sin egen bassist, Duff McKagan, som på forbilledlig vis synger The Stooges’ «T.V. Eye».

De gjennomfører helt på det jevne, og jeg sitter igjen med følelsen jeg alltid har hatt av dette bandet. De låter best når Axl Rose overlater scenen til sine gitarister – Richard Fortus, og i særdeleshet Slash. For en musiker han er, Slash! Oppvisninga han orkestrerer mellom «Civil War» og «Sweet Child o’Mine» er av slaget fantastico.

Jeg har aldri skjønt hvorfor Guns N’ Roses skulle gjøre en cover av Paul McCartneys «Live And Let Die». På Ekebergsletta låter det sånn passelig, men jeg skjønner ikke dette – all den stund originalen er så himmelropende mye bedre.

Og da de drar i gang Bob Dylans «Knockin’ On Heaven’s Door» - da takker jeg for meg. Ei venninne ber meg opp til dans, men jeg må dessverre avslå. Jeg orker ikke. Det er klin umulig å gjøre en mer horribel utgave av denne klassikeren, enn den Guns N’ Roses presterer.

Setlist: It’s So Easy//Bad Obsession//Chinese Democracy//Slither//Welcome To The Jungel//Hard Skool/Pretty Tied Up//Mr. Brownstone//Double Talkin’ Jive//Reckless Life//Down On The Farm//Better//Absurd/Enstranged//Live And Let Die//Rocket Queen//You Could Be Mine//T.V. Eye//Anything Goes//Street Of Dreams//Civil War//Sweet Child o’Mine//Wichita Lineman//November Rain//Knockin’ On Heaven’s Door//Nightrain/Paradise City

---

Del på Facebook | Del på Bluesky