Tons of Rock: Scenelangs, del 2

Jeg vandrer fra scene til scene på Ekebergsletta. I dag i strålende sol. Men med Powerwolf på Scream-scenen er det ikke mye sol og sommer!

Madrugada, Powerwolf, Volbeat m.fl. / Tons of Rock, Ekebergsletta / 22.06.23

Av Arild Rønsen // 23.06.23

Tyskerne har holdt det gående i nesten 20 år, og oser av kvalitet og erfaring. Men hvor lang tid bruker de i sminkestolen? Og hvor innmari varmt må det ikke være å bære disse kledningene på scenen?

Vi snakker en god blanding av goth og religion. Fronta av den veldig gode vokalisten Karsten Brill («Attila Dorn») leverer de et strålende sett. Benjamin Buss «Matthew Grewolf» (gitar), David Vogt «Charles Greywolf» (bass), Christian Jost «Falk Maria Schlegel» (keyboards) og Roel van Helden (trommer).

Mye handler om varulver og vampyrer. Mange vil nok oppleve dette som smått barnslig, men sånn er dette gamet – og de skal ha for å kjøre linja fullt ut. Jeg liker dette, men skygger banen når komposisjonene ligner alt for mye på den forferdelige hiten «Life Is Life».

Jeg kikker innom Soulfly, og plasserer dem i klasse med Behemoth som spiller et par timer seinere. Dødsflinke musikere, men i overkant mye death for mine ører. Ganske annerledes da med Clutch, amerikanere som har spilt sammen siden tidlig 90-tall. Vokalist Neil Fallon opptrer som gentleman; ligner mest av alt på Peter Gabriel. Han drar fram munnspillet, og tidvis nærmer de seg tung blues.

Hvor alvorlig er atmosfæren rundt Tons of Rock? Foran meg står en røslig kar som har som kjøpt seg t-skjorte: «22.06.2023 – THE HOLY METAL MASS – Created by Tons of Rock – Oslo Norway – Powerwolf.»

The Good The Bad And The Zugly tar i hvert fall sitt oppdrag på alvor. Hadelendingene ledes av Ivar Nikolaisen, som melder:

- Det er i hvert fall én ting jeg veit, og det er at i dette landet fins det alt for mange utdanna folk! Se rundt deg – det står cand.mag. i panna på alt for mange!

Jeg er litt usikker på om dette skal tas til inntekt for at Nikolaisen støtter kampen for at flere skal velge yrkesfag på videregående, men her kom det i det minste et statement!

Bandet leverte til laud. The Good The Bad And The Zugly er for alvor inne i toppsjiktet i norsk pønk/hard core. Men hvorfor er det ikke storskjermer i teltet, altså Moonlight scene?

Nightwish måtte melde avbud i siste liten, og på kort varsel viste det seg at Madrugada var tilgjengelig og villig. De skal ha stor takk, for Tons of Rock er virkelig ikke hjemmebane for dette bandet. Dristig, indeed.

Men de blir varmt mottatt av mange tusen som har tatt oppstilling foran den aller største scenen. Og Madrugada er kanskje ikke så feil – hva stil og sjanger angår? De kan dette med å spille tungt – selv om musikken ligger langt og lengre unna hva som ellers serveres på Tons of Rock.

- Vi skulle gjerne spilt her på andre premisser, sier Sivert Høyem. – Vi må spille Madrugada-musikk, men er veldig glad for å være på Norges feteste festival! Er det greit med en power-ballade?

Sivert Høyem er en stilig mann, mørk dress, før han ikler seg en silkejakke og fullfører i hvit skjorte med oppbretta ermer. Og lar seg bære rundt på armene og skuldrene til de heldige som står lengst fram foran scenen! Stilig!

Madrugada serverer mid-tempo rock. Ikke rock’n’roll, og milevis unna pønk og hard core. Men i sin sjanger er de kongene på haugen. Konserten er til fingerspissene solid gjennomført. Og kanskje fungerte de som misjonærer for et publikum som ikke vanligvis oppsøker denne typen musikk?

Setlist: Electric//Vocal//Strange Colour Blue//Hands Up – I Love You//Norwegian Hammerworks Corp.//Nobody Loves You Like I Do//Majesty/Look Away Lucifer

Volbeat avslutter torsdag kveld. Så seint som 5. juni fant gitarist Rob Caggiano det for godt å forlate bandet. Inn med Fleming C. Lund, som gjør sine saker upåklagelig. Men som helhet?

Jeg syns Volbeat gaper over for mye. Michael Poulsen er en utmerka frontmann, men han evner ikke å binde sammen alle mulige sjangre. Folk fra 50- og 60-tallet, Johnny Cash, pubrock, melodisk puddel a la Def Leppard og streit og tung partyrock.

Resultatet er et veldig rotete sett. Men de er gode på å lage feststemning.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Bury Tomorrow

(06.07.23) “I WANT TO SEE A THOUSAND CROWD SURFERS IN HERE”, brøler Daniel Winter-Bates - og det er bare å synes synd på pitvaktene som gjør sitt aller beste, selv om de er smått underbemannet. Publikum tok det som en klar utfordring, og veltet over barrikadene - litt som lemenscenen i “Resident Evil: Afterlife” (2010).

Tons of Rock: brenn. - mye mer enn en pønkparodi

(01.07.23) “Neste låta er – jeg har ikke setlista så jeg vet ikke hva den er – jeg er så dum!” Kan man unngå å bli sjarmert av slikt? Enkelte konserter kan være kjedelige i sin perfekthet. Når man føler at man like gjerne kunne sittet hjemme og hørt på skiva på et supert musikkanlegg, da undres jeg over hvorfor jeg går på konserter. brenn. er unge og kule og jeg har skrevet “Pønkeparodi?” i notatboka.

Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører

(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.

Tons of Rock: Party med In Flames!

(29.06.23) Gleden over å se In Flames to ganger på et halvt år – fantastisk! Først i Spektrum i desember i fjor, og nå i solsteiken på Ekebergsletta. Og gjenhør med min favoritt power ballad “Alias”! Den er myk som silke. Som man har feila litt på og kjørt i vaskemaskinen på kokvask. Og full sentrifugering.

Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).

Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert

(25.06.23) Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.