Tons of Rock: Skid Row - langt fra problemfritt
Det aller første bandet jeg i livet så to ganger var Skid Row, først i Skedsmohallen i 1989 (support for Mötley Crüe) og så i Oslo Spektrum i 1991. Da hadde de blitt gigantiske nok til å være headlinere. Et par år siden, altså. Heldigvis lenge nok til at skepsisen er sterk. Dette kan da umulig låte like bra?
Skid Row / Tons of Rock, Ekebergsletta / 21.06.23
Noen liveopptredener sitter ekstra godt; Skid Row og Mötley Crüe, rene dream team, Sebastian Bach var vakker (i motsetning til de aller fleste puddelrockmusikere) og kunne virkelig synge, den selvtitulerte debutskiva var knallbra og spennende (og det synes jeg i grunnen fortsatt).
Før Spektrum-konserten hadde de sluppet “Slave To The Grind” som også var bra, men den var blitt litt mer støyete og glætt og kommers, og i en verden med mange bra hårmetallband så ble det litt for masseprodusert. Berømmelse avler skandaler, og Sebastian Bach var tilsynelatende ofte nevnt i underlige sammenhenger.
Min interesse for puddelrock varte ikke lenge utover 90-tallet, og innen Bach ble sparket fra gruppa hadde jeg for lengst glemt dem. Odd Inge Rand mente at Johnny Solinger gjorde en grei figur i 2004, men Skid Row har bytta vokalist et par ganger siden og svenske Erik Grönwall er den foreløpig femte. Han vant for øvrig svenske Idol i 2009.
Hovedtyngden av bandet har vært den samme siden debuten. Bassist Rachel Bolan og gitaristene Dave "The Snake" Sabo og Scotti Hill er så stødige og dyktige at dette må nesten bare bli helt perfekt. Dog er det lov å være litt skeptisk til ny vokalist. “Det er råtøft, du må få med deg hele!” uttalte en pressekollega i dag da jeg sa at jeg var litt usikker om jeg skulle se hele konserten. Vi har alle vært i gamet lenge så jeg stoler på de jeg jobber sammen med.
Og det er litt søtt med disse musikerne som ser helt like ut som for 35 år siden. Jeg regner med at Bolan har bytta ut kjettingen mellom nese- og ørepiercingen siden sist. De er kanskje litt tynnere i håret, og har litt mer sminke, og litt flere rynker, ellers låter det like stødig og rått som før.
Grönwall prøver. Og han gjør i stor grad en bra jobb (det kan ha vært litt dårlig lyd eller at høljregnet saboterte litt), men han er ingen Sebastian. “Vi tror det egentlig er et coverband som heter Skid Crow!” fniser sykepleieren og pedagogen. Bortsett fra at trekløveret er seg sjøl like, kunne jeg kanskje vært enig. Det låter litt spinkelt. Han greier falsetten, men mangler kraften og rikdommen i stemmen som Bach hadde. Sykepleieren er enig i at Bach var den kjekkeste mannen (kanskje med unntak av Lars Ulrich) etter å ha tenkt seg litt om, men vi er helt enig i at ingen puddelrock-vokalister kunne synge som Sebastian Bach.
Fem av tolv låter fra debutskiva, fire fra oppfølgeren, en Ramones-cover og to fra fjorårets “The Gang's All Here”. Jeg skal ikke si at den er elendig, siden jeg bare har hørt to av låtene, men jeg tror den er rimelig elendig. Jeg tror at dersom jeg hadde måttet velge mellom “nye Skid Row speller hele debutskiva” og “Sebastian Bach synger fortsatt som en gud men ingen Skid Row låter” hadde jeg nok valgt det siste, ja.
“Youth Gone Wild” var sistelåta. Det låt fett som faen. Der greide Grönwall virkelig å levere. Og konserten var bra nok til at jeg ikke gikk, men var der til siste tone svant hen i regnet. Bach synger fortsatt gamle Skid Row-låter, så det er lov å håpe at han kanskje kommer til Norge en gang til?
Nå skal det sies (etter at jeg har gjennomgått 527 bilder) at det ser ut som om Grönwall sliter med lyden. Det er aldri kult å se i ettertid (og det synes veldig godt, frustrerte miner nesten hele veien) så jeg tror jeg skal si meg fornøyd med kveldens konsert under rådende omstendigheter - og selvfølgelig skal jeg se dem igjen om de kommer tilbake, uansett hva vokalisten heter.
Setlist: Slave to the Grind, The Threat, Big Guns, 18 and Life, Piece of Me, Livin' on a Chain Gang, Psycho Therapy, Time Bomb, I Remember You, Monkey Business, The Gang's All Here, Youth Gone Wild
Del på Facebook | Del på Bluesky
Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører
(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.
Tons of Rock: Party med In Flames!
(29.06.23) Gleden over å se In Flames to ganger på et halvt år – fantastisk! Først i Spektrum i desember i fjor, og nå i solsteiken på Ekebergsletta. Og gjenhør med min favoritt power ballad “Alias”! Den er myk som silke. Som man har feila litt på og kjørt i vaskemaskinen på kokvask. Og full sentrifugering.
Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...
(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).
Tons of Rock: Asking Alexandria
(27.06.23) “Bruker du aldri ørepropper”, spør kollegaen. - Nja, bare unntaksvis, Nine Inch Nails på Quartfestivalen i 2000 tok ei saftig bit av hørselen og det er bare en sjelden gang i blant jeg trenger det. Som med Kristof Hahn. På Asking Alexandria hadde jeg trengt det, for brølingen fra publikum mens vi ventet på bandet var ekstrem, og det var ikke noe annet band som hadde en like entusiastisk velkomstkomité.
Tons of Rock: Ghost – småsøtt metallmusikkteater
(26.06.23) Ghost er et band jeg overhodet ikke har noe forhold til, verken på scene eller skive. Jeg har jo lest om dem (selvfølgelig) men det virker som alt fokus er på det teatralske og ikke musikken. Scenografisk er Sadomaoistan på 90-tallet fortsatt uslåelig for meg, og i nyere tid tviler jeg på om noen greier imponere mer enn multimediashowet til Laibach i Marmorsalen.
Tons of Rock: Halestorm gruste alle
(25.06.23) Egentlig skal man ikke banne skriftlig, er jeg oppdratt til, men i dette tilfellet får det bare være: Faen så rått!!! Lzzy, jeg digger deg! Loaded hadde Jehnny Beth og LP, og her kommer atter et råskinn av en kvinnestemme.
Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert
(25.06.23) Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.
Line up for Tons of Rock 2023
(08.11.22) Det blir mye tung rock på Ekebergsletta, også sommeren 2023!
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.