Rockbitch: Motor Driven Bimbo

Alt female-power-maset sitt syns jeg de kan ta og stikke der de sannsynligvis allerede har hatt mikrofonstativet tusen ganger før.


Medlemmene kaller seg Julie, The Bitch, Babe, Nikki, Beast, Epone, Luci. Noen av låttitlene er "Sex And The Devil", "Nympho", "Lucifer"... De er med andre ord ikke mors beste barn. De rapper, nemlig.

Og det er begrenset hvor lenge det er kult å høre på ei masete rappe-kjerring. Men jeg var på konserten deres i Oslo, og det fungerte mye bedre live, mener jeg. Det blir liksom litt for tamt på plate.

Personlig syns jeg 99 prosent av de rene jentebandene i verden stinker, men
Rockbitch kan faktisk spille. Det blir imidlertid litt pinlig når de på død og liv må understreke at de er så forbanna tøffe hele tiden. Det er helt greit å være frigjort, og jeg har ikke noe i mot porno, men i dette tilfellet syns jeg kanskje det blir litt for påtatt og salgstriks-aktig.

Hvor mange tror du var på konserten i Oslo for musikkens skyld, liksom?
Mars var utsolgt. Og det er vel en grei måte å livnære seg på det, men poenget er at dette ikke fungerer uten deres noe provoserende show. I 1999 er det ikke spesielt mange som blir provosert - eller i det hele tatt løfter på et øyenbryn - fordi om ei dame rapper "Fuck fuck fuck" og "sex is good" med tøff stemme?

“Motor Driven Bimbo” er en masete og kjedelig plate.

Gymlærers karakter: NG


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.


Sviir - en sann svir!

(14.01.26) Et adrenalinskudd? Ja, helt opplagt. Sviir spiller seg rett inn i toppsjiktet i norsk rock.


Sondre Lerche - pop-maestro

(13.01.26) Han har sikkert hørt det før, men det er helt sant. Sondre Lerche er lyden av The Beatles i et annet sekel.