Herlig melodisk støy med In Flames

Første gang jeg så In Flames var høsten 1999 på Mars. Det var beintøft og rått, og man kunne nok ane at denne gjengen kom til å gjøre det stort – men at jeg skulle oppleve dem fylle Oslo Spektrum, det hadde jeg aldri trodd.

---

In Flames / Oslo Spektrum / 11.12.22

Av Siri Bjoner // 13.12.22

---

Svensk hardcore er kult. Svensker kan dette med melodisk støy. I kulda utenfor klaget forbipasserende over høye strømpriser og dyr mat, i de tusen hjem tennes adventslys og det bakes gule bomber og kakemenn (som visstnok er årets motejulekake). Det er bikkjekaldt hjemme men verre i byen og Blixtunnelen har kuttet ti minutter fra togturene mine mellom Ås og Oslo (i den grad togene går, det virker som det er enda flere jord- og koblingsfeil etter at de åpnet den i går). I Spektrum er det behagelig temperatur, det er fullt av folk som allerede har kost seg med Orbit Culture, Imminence og kompisene til In Flames: At The Gates.

Publikum venter mens roadiene gjør klar scenen for vokalist Anders Fridén, gitarist Björn Gelotte og resten av bandet. Fridén og Gelotte er de eneste gjenværende av besetningen som spilte på Mars. Spiller ingen rolle. Bandet er solid. De spiller fletta av det meste. Det er flagrende hår og skjegg og kjetting på baklomma og hølete bukser og power ballad. Det er litt 80-talls, men det er også så mye, mye mer. In Flames har holdt seg til den samme oppskriften siden 1990: Melodisk dødmetall. Og det er så bra! Det var bra på Mars i forrige årtusen, det var bra på Sentrum Scene for en haug med år siden, det var perfekt i Spektrum i går.

Power ballad: Ja, man må nesten kalle “Alias” det. Den er så vakker! Kveldens høydepunkt for meg kanskje? Jeg ble så glad da jeg hørte den! Skikkelig rørt! Ikke like rørt som Fridén tidvis var. Han brukte mye tid på å nyte synet av et fullstappa Spektrum, og fortalte oss opptil flere ganger hvor glad han var for å kunne spille konserter igjen, etter lockdown-helvete, hvor glad han var for at fansen fortsatt fulgte med og kjøpte skiver og merch og nå dro på konsert og sa at han aldri mer skulle ta det for gitt. Jeg tror aldri han har tatt det for gitt noensinne. Han virker som en tvers gjennom likandes kar. Og det er veldig hyggelig med en vokalist som genuint liker å skravle med publikum og dra dem med på moroa.

Så det ble ballade der enerlighterne var erstattet med mobillommelykt. “Ballade”, altså, det er hardcore vi snakker om, tross alt. Allsang på veldig mange av låtene – for vi fikk et herlig potpourri gjennom hele karrieren, fra “Cloud Connected” ('Lunar Strain', 1994) til splitter nytt materiale. Det er lite som gjør meg så varm om hjertet på en konsert som når publikummet overdøver vokalisten, og vokalisten bare applauderer - for det er nok like stort for dem at “alle” brøler med.

Det er så enkelt og så ekte, og det er som det var for 25 år siden. En bunch med musikere som speller og har det kult på scena. Dønn ærlige, verken pyro eller konfetti eller kostymer eller sminke, bare rungende gla'musikk. Vi nyter og rocker med. Jeg hadde sitteplass som etter hvert ble litt som å være på båten, for det gynget godt av alle som rocka - og det er sånn det skal være.
Dessuten har de brukt lockdown på å dra i studio. “Skiva er sjitbra og kommer neste år!” Jeg gleder meg! Det bør du også gjøre! Det vi hørte låt i hvert fall fettsomfaen. Og kanskje det blir ny turné da, i så fall er vel faren stor for at jeg skal dit også. Ganske sikkert, egentlig.

Set list: The Great Deceiver, Pinball Map, Cloud Connected, Behind Space, Graveland, The Hive, Colony, Only for the Weak, Leeches, Foregone Pt. 1, Wallflower, State of Slow Decay, Alias, The Mirror's Truth, I Am Above, Take This Life

---

Del på Facebook | Del på Bluesky