Tons of Rock: Pantera - rått og tight og fett

“Fake Pantera! They're shit!” Man overhører så mangt på festival. Kompisen hans nikket enig, men mente at de måtte se dem uansett. Mye har blitt sagt om denne versjonen av Pantera, og det aller meste er negativt. “De er et coverband! De burde kalle seg noe helt annet! Det er drit kjedelig! Det går alt for sakte!” - hardcorefansen er ikke nådige.

---

Pantera / Tons of Rock, Ekebergsletta / 23.06.23

Av Siri Bjoner // 24.06.23

---

Etter at Dimebag Darrell ble skutt og drept i 2004 og Vinnie Paul døde i 2018, er det bare Phil Anselmo (vokal) og Rex Brown (bass) som gjenstår av originalbesetningen. Strengt tatt ble Pantera starta i 1981, Brown ble med i 1982 og Anselmo i 1986 - men er det egentlig så nøye?? Da den den gang 18 år gamle Anselmo ble hyret inn var det fordi han var vokalisten de trengte, og han var en drivende kraft i Panteras overgang fra glam via thrash og etter hvert til power metal.

Nå er det Zakk Wylde som trakterer gitar og Charlie Benante spiller trommer. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk sjøl, særlig etter smurfen Axl Rose på onsdag. Rett nok er Anselmo syv år yngre enn Rose - men hvordan vil dette låte?

Altså: Jeg har alltid synes at Pantera er rått. Da de spilte på Sentrum Scene i 1994 minnes jeg at det rant svette fra veggene (dog kan jeg huske feil), det var høyt og drivende tøft, med suggerende riff, og jeg falt fullstendig pladask. Salen kokte. Dette likte jeg! Dette var aldeles ikke musikk for pyser, og i en tid da alle band med respekt for seg selv hadde minst én “power ballad” - i Panteras tilfelle “This Love” - selv det greide de å gjøre om til noe beintøft.

Etter en dag fylt av helt sinnssykt mye bra konserter var jeg innforstått med at dette kunne låte rimelig elendig, og det hadde i grunnen ikke gjort noe. Moro å se dem igjen uansett, tenkte jeg.

Det låt ikke dårlig. Tvert imot. Det var like hardt og rått og drivende hett som sist. Anselmo synger fortsatt like brutalt vakkert som tidligere, og publikum var ekstatiske. Dette hadde de reist langt for! Jeg tviler på om noen sa “det høres ut som et coverband” i dag. Det låt akkurat som det skulle låte. Og Dimebag og Paul ble æret gjennom hele konserten, det er ingen som skal være i tvil om at Pantera vet hvor de kom fra og hvem som har æren for at de ble et band.

Trenger jeg engang skrive at publikum sang med? Anselmo virka nesten rørt over responsen, for han hadde i grunnen ikke trengt å synge ei strofe i de største hitsa – men hvilken kraft han har! Hvilken stemme! Wylde og Benante er gode erstatninger. Pantera i 2023 låter som det alltid har gjort, bare enda tøffere og hardere og råere og tightere. Det formelig ljomet over Ekebergsletta.

“Vulgar Display Of Power” (1992) har jeg alltid likt som ordtak og rettesnor. Det finnes ikke bedre tittel for kveldens konsert. “Fy fan så tøft!” sa høyttalerkompisen som stiller ekstremt høye krav til musikk, så høyere ros tror jeg ikke det er mulig å få.

Dette kunne jeg hørt på i mange timer. Rått og tight og fett.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky