Tons of Rock: Ghost – småsøtt metallmusikkteater

Ghost er et band jeg overhodet ikke har noe forhold til, verken på scene eller skive. Jeg har jo lest om dem (selvfølgelig) men det virker som alt fokus er på det teatralske og ikke musikken. Scenografisk er Sadomaoistan på 90-tallet fortsatt uslåelig for meg, og i nyere tid tviler jeg på om noen greier imponere mer enn multimediashowet til Laibach i Marmorsalen.

Ghost / Tons of Rock, Ekebergsletta / 24.06.23

Av Siri Bjoner // 26.06.23

The Residents var nok det første bandet som har jobbet hardt for å holde identiteten til bandmedlemmene skjult, og det var nok surt for vokalist Tobias Forge at han ble “outa” i 2017 etter å ha holdt det hemmelig siden oppstarten av Ghost elleve år tidligere.

Resten av bandet er foreløpig anonyme, selv om det kan virke som om deres identitet gjøres kjent når de slutter. Bandmedlemmene er per i dag “A Group of Nameless Ghouls” og Papa Nihil på sax. Uniformene til De Navneløse ser ut som en blanding av TIE Fighter piloter og tusken raiders fra Star Wars blandet med klassisk steam punk. Personlig sliter jeg med å se hvorfor dette er så provoserende på kristne men det er sikkert bare meg.

Scenografien er overdådig og svulstig, helt som forventet, det er røyk og flammer og konfetti, det er lys og anti-katolske katedralske vegger. De gjør god nytte av hele scenen (som er utvidet for anledningen) og det er fryktelig mye som skjer til enhver tid. Det er overdose på inntrykk og det er heeeeeelt på kanten til å bli selvparodisk – men i motsetning til Dimmu Borgir i fjor, er dette langt fra glattpolert og kjedelig.

Det er faktisk imponerende kult. Svenskene har greid å lage noe som er gjennomført ekstravagant pompøst samtidig som det faktisk er solid musikalsk. Jeg er litt usikker på om jeg ville kalle det doom, mer doompop, for det er litt poppete men det gjør ingenting. Jeg fornærmer sikkert alle blodfansa deres men jeg syntes faktisk det var litt søtt. Scenografien og det teatralske er mer piggtråd enn musikken.

Og kanskje det er trikset til hvorfor det funker? Man forventer dommedagsstøy og så er det metalmusical! Jeg mistenker at jeg kanskje hadde blitt enda mer imponert hvis det ikke hadde vært for at dagens meny besto av Witch Club Satan, Audrey Horne, Ville Valo, Pantera og Gojira. Jeg tror ikke noe band hadde greid å toppe den treenigheten.

Absolutt morsomt å endelig ha sett dem, og de overbeviste nok til at jeg sikkert innfinner meg på neste konsert de holder i Oslo. Bare sånn for å bekrefte (eller avkrefte) min synsing om at de er litt poppete.

Setliste: Kaisarion, Rats, Spillways, Cirice, Hunter's Moon, Watcher in the Sky, Year Zero, Miasma, Mary on a Cross, Mummy Dust, Kiss the Go-Goat, Dance Macabre, Square Hammer

Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Bury Tomorrow

(06.07.23) “I WANT TO SEE A THOUSAND CROWD SURFERS IN HERE”, brøler Daniel Winter-Bates - og det er bare å synes synd på pitvaktene som gjør sitt aller beste, selv om de er smått underbemannet. Publikum tok det som en klar utfordring, og veltet over barrikadene - litt som lemenscenen i “Resident Evil: Afterlife” (2010).

Tons of Rock: brenn. - mye mer enn en pønkparodi

(01.07.23) “Neste låta er – jeg har ikke setlista så jeg vet ikke hva den er – jeg er så dum!” Kan man unngå å bli sjarmert av slikt? Enkelte konserter kan være kjedelige i sin perfekthet. Når man føler at man like gjerne kunne sittet hjemme og hørt på skiva på et supert musikkanlegg, da undres jeg over hvorfor jeg går på konserter. brenn. er unge og kule og jeg har skrevet “Pønkeparodi?” i notatboka.

Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører

(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.

Tons of Rock: Party med In Flames!

(29.06.23) Gleden over å se In Flames to ganger på et halvt år – fantastisk! Først i Spektrum i desember i fjor, og nå i solsteiken på Ekebergsletta. Og gjenhør med min favoritt power ballad “Alias”! Den er myk som silke. Som man har feila litt på og kjørt i vaskemaskinen på kokvask. Og full sentrifugering.

Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).

Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert

(25.06.23) Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.