Tons of Rock: Puscifer - det kreative arbeidsjernet

“What if, when Wendy O. Williams died, she got reincarnated as Maynard James Keenan?” Mannen har nok sjølironi, det er helt sikkert. Jeg skal ikke påstå at det er tilfeldig siden det i år er 25 år siden vi mistet en av de råeste og mest komplekse kvinnene i bransjen, men jeg er ganske sikker på at de fleste i publikum knapt var pottetrent da nevnte pønkikon lyktes i å ta sitt liv.

Puscifer / Tons of Rock, Ekebergsletta / 24.06.23

Av Siri Bjoner // 27.06.23

Keenan er et kreativt arbeidsjern av dimensjoner. Mellom Tool, A Perfect Circle, vinlaging og en filmkarriere, kaller han Puscifer “et utløp for sin kreative underbevissthet”. Da Tool spilte i Oslo i fjor ble konserten utsolgt på minutter. Mannen er en absolutt legende som jeg har lyttet til i årevis og endelig skulle få se live!

Superkreative artister har gjerne flere band-/musikkprosjekt på gang. Dersom noen i 1996 hadde påstått at Trent Reznor kom til å vinne en Oscar 25 år senere for soundtracket til en Disneyfilm hadde de blitt ledd ut, ikke minst av Trent sjøl. Chris Connelly har til enhver tid en drøss med prosjekter på gang; Host er den sløye versjonen av Paradise Lost som jeg absolutt elsker; Blixa Bargeld og Teho Teardo lager magi hver gang de møtes.

Jeg blir sjelden enig med meg selv om hvilket Keenan-prosjekt jeg synes er mest interessant, det kommer helt an på dagsformen og humøret. Det går gjerne lang tid mellom hver skive som utgis, her er ingen masseproduksjon eller kjedelige elementer.

Ikke minst er mannen proff til fingerspissene. Han kan kunsten å underholde. Og vi ble aldeles ikke skuffet. Han og medvokalist Carina Round kommer ut med en underlig mikrofonstativkontrapsjon festet rundt livet, med verdens styggeste sminke og frisyrer som minnet aller mest om noe fra Repo Man eller Men in Black.

Foruten aliens som visstnok kanskje muligens avlytter publikum og prøver å finne ut hvem som er mennesker og hvem som er fake, blir det selvfølgelig magisk musikk. Det er solid. Det er gjennomført. Ikke et eneste feilslag, og det låter helt utrolig! Ikke minst er det greit å få ned pulsen etter In Flames og få igjen pusten før Iggy skal på scenen.

Setliste: Fake Affront, Postulous, UPGrade, The Underwhelming, Horizons, Momma Sed, Bullet Train to Iowa, Flippant, Man Overboard, The Remedy

Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Bury Tomorrow

(06.07.23) “I WANT TO SEE A THOUSAND CROWD SURFERS IN HERE”, brøler Daniel Winter-Bates - og det er bare å synes synd på pitvaktene som gjør sitt aller beste, selv om de er smått underbemannet. Publikum tok det som en klar utfordring, og veltet over barrikadene - litt som lemenscenen i “Resident Evil: Afterlife” (2010).

Tons of Rock: brenn. - mye mer enn en pønkparodi

(01.07.23) “Neste låta er – jeg har ikke setlista så jeg vet ikke hva den er – jeg er så dum!” Kan man unngå å bli sjarmert av slikt? Enkelte konserter kan være kjedelige i sin perfekthet. Når man føler at man like gjerne kunne sittet hjemme og hørt på skiva på et supert musikkanlegg, da undres jeg over hvorfor jeg går på konserter. brenn. er unge og kule og jeg har skrevet “Pønkeparodi?” i notatboka.

Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører

(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.

Tons of Rock: Party med In Flames!

(29.06.23) Gleden over å se In Flames to ganger på et halvt år – fantastisk! Først i Spektrum i desember i fjor, og nå i solsteiken på Ekebergsletta. Og gjenhør med min favoritt power ballad “Alias”! Den er myk som silke. Som man har feila litt på og kjørt i vaskemaskinen på kokvask. Og full sentrifugering.

Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).

Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert

(25.06.23) Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.