Gartnerlosjen: Aller Beste

«Med et så stort utvalg av godbiter å velge blant har man virkelig måtte skjære ned til beinet for å få plass til det aller beste på en enkel-CD. Det har virkelig vært en røff kamp hvor noen og enhver har måttet se sine hjertebarn forsvinne ut i det ukjente.»


Tekstutdraget er Gartnerlosjens egen forklaring av hvorfor samleplata til 90-tallets morsomste norskrockband inneholder to låter – "Kinosangen" og "Kåbbåy". Kule låter for så vidt, men det er ikke det som er poenget denne gangen. Generalene i Duplex-mafiaen har konstruert en flipp, som ironiserer over – best-of-konseptet. Vitsemakeriet balanserer på syltynn line, men som vanlig redder de seg inn i forening av det håpløst banale og det intelligente.

Innleggsheftet er en tjue sider lang bildekavalkade av Gartnerlosjens mange ansikter. (Du husker kanskje Kremfjes, grunge-imitasjonen, eller bollefesten i Roskilde 1997?) Skulle du finne på å kjøpe denne skiva, så er det nettopp for å se. Og det er sjeldent morsommere enn dette – hvert fall i cd-format.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.