Nåde og skjønnhet på Voss

Palmehelg betyr for tilhengere av synkoper og tilliggende herligheter jazzfestival på Voss. I tillegg til mye god musikk er det alltid så forbanna trivelig oppe i fjellheimen, og dessuten gjør ikke all den friske lufta den minste skade heller.

---

/ /

Av Tor Hammerø // 17.04.00

---

Tradisjonen tro åpna årets festival med bestillingsverk, eller tingingsverk, som det heter på den kanten av landet. I år var det Ketil Bjørnstad som var tildelt oppdraget. Få, om noen i Kongeriket, er i stand til å skrive vakrere musikk enn nettopp Bjørnstad, og verket, som han hadde kalt ”Grace” – som vel kan oversettes med både nåde og skjønnhet, bare understreker det.

Bjørnstad har aldri vært blant de mest eksperimentelle udi faget, og egner seg heller ikke for det, tror jeg – han har fultg ei linje gjennom sitt kompositoriske liv som har vært klar og tydelig og som fra starten av har lagt vekt på det melodisk klare og sterke. Slik er det fortsatt, og egentlig bare forsterker Bjørnstand sitt musikalske uttrykk ytterligere med dette verket.

Å påstå at han ikke eksperimenterer er kanskje å ta vel hardt i, når vi nevner besetninga: Arild Andersen (bass), Jan Bang (lydskulptør), Anneli Drecker (vokal), Trilok Gurtu (perkusjon), Bendik Hofseth (sax og vokal) og Eivind Aarset (gitar). Dette betyr i utgangspunktet en helt ny forsamling musikanter med vidt forskjellige referanserammer, men Bjørnstad greide på finurlig vis å skape en homogen enhet av disse individualistene med sin milde autoritet.

Bjørnstad tok utgangspunkt i den engelske nasjonalskalden John Donnes sterke poesi, og her dreier det seg om de evige temaer – livet, døden og ikke minst kjærligheten. Jeg har hørt Drecker ved flere anledninger tidligere – nærmest dette kom hennes strålende jobb med Jon Balke i Molde for noen år siden – men likevel: Et sterkere foredrag og uttrykk har sjelden eller aldri manifestert seg på en norsk scene. Hvilken stemme, hvilken autoritet, hvilken tilstedeværelse! Dessuten kledde Hofseths stemme henne på vakkert vis, og jeg har heller aldri hørt Bendik synge så bra - jeg våger påstanden at Bjørnstad skriver bedre musikk for hans stemme enn han gjør sjøl.

Ellers var det flotte bidrag fra alle medvirkende både kollektivt og solistisk, i et musikalsk språk som noen ganger blir så vakkert at det står i fare for å bli likegyldig, men det bikker aldri over. I manges ører verdens beste perkusjonist, inderen Gurtu, utfordret både seg sjøl og ikke minst Andersen og Bang til heftige ”konfrontasjoner” som løftet det hele, mens Bjørnstad, rent solistisk, spilte en relativt beskjeden rolle. Aarset på sin nye, men fortsatt like grå gitar, gjør aldri en likegyldig innsats og er en alltid like innovativ plekterfører.

Mitt tips er at ”Grace”, i alle fall store deler av det, er et av verka som vil bli huska i åra som kommer, og som vil bli spilt igjen og igjen. Og så Drecker, da – makaløst!

Etter et raskt sceneskift var det klart for en streng konsert i samme lokale med herrene Frode Alnæs, Bjørn Klakegg, Knut Reiersrud & Knut Værnes – 4G, med andre ord. Konserten var flytta fra klubblokalet Fraktgodsen til konsertsalen i gymnastikksalen pga. stor publikumspågang. Dette var bare delvis vellykka, for å si det slik – dette var musikk og et band som ba om en uformell klubbsetting – og da var det ikke nok med fire stuelamper på scenen!

Vi hadde utvilsomt med fire av landets beste gitarister å gjøre, og plata med samme navn ga oss store forventninger. Herrene, og da spesielt Reiersrud, hadde tatt med seg hele sitt arsenal av strenginstrumenter, og vel mye av tida gikk med til instrumentbytter, stemming og knappeskruing. For all del; det blei gjort med en sjarm som holder i lange baner, bl.a. dekka Alnæs opp ei slik pause med følgende historie:

Første gang stortingsrepresentant Bastesen besøkte hovedstaden blei han sittende rett overfor en pønker med en solid oransje hanekam. Bastesen blei sittende å stirre på vedkommende som til slutt utbrøt:

- Hva faen er’e du sitter og stirrer på?
- Nei, du skjønne. Æ pulte ei høne for tjue år sida, så æ lurte på om du va sønnen min!

UTEN HANEKAM: Frode Alnæs fortalte vitser. ( )

Musikalsk var det sjølsagt mye vakkert, heftig og groovy å hente. Her var det sånn sett ingen som hadde behov for å framheve seg sjøl på bekostning av de andre – ingen tok seg sjøl høytidelig og alle fikk den plassen de trengte, men det var likevel tydelig at dette var første gang de opptrådte for publikum. Enkelte ganger tok det for lang tid før de nådde fram til de musikalske poengene – mer samhandling og strammere regi ville løfta det hele. Dessuten: Når backline-mann nr. 1 i Kongeriket, Ynge Berg aka Hubba var til stede, hvorfor var ikke han hyra inn til å ta seg av langt over dusinet gitarer? Det kunne vært det lille som skulle til for å heve en OK konsert til en virkelig höydare.

En lang første-aften blei for vår del avslutta med en time med det noe spesielle amerikanske bandet Kamikaze Ground Crew. Seks blåsere og trommeslageren Kenny Wollesoen nekter seg absolutt ingenting i alle slags grenseland. Her fikk vi alt fra original cowboy-musikk inspirert av delstaten Montana, via eksempler på Karlheinz Stockhausens forunderligere toneverden, Jimi Hendrix’ ”Little Wing” og Beatles-låta ”Sexy Sadie” - samt en dose ballroom-muiskk. Alt dette og mer til i løpet av en liten time og med strålende og humoristiske solister som tenoristen Peter Apfelbaum, trombonisten Art Baron og trompeteren – fra tid til annen faktisk på slide-trompet – Steven Bernstein, var dette en praktfull avslutningen av dag én.

Etter å ha nytt utsikten over Vossevangen i morgentimene dagen derpå, er det vel ingen ting som passer bedre enn en eksklusiv liten italiensk duo for å få i gang resten av mottakersystemet. Vossa Jazz hadde i år lagt spesiell vekt på å presentere sjeldent hørt musikk og musikere fra landet der sør i Europa, og hvis resten sto i stil med Radici Duo rent kvalitetsmessig, bør italiensk jazz ha fått mange nye tilhengere her hjemme denne helga. Duoen består av Gianni Coscia på trekkspill og mannen som så ut til å være ideologisk fører for det hele, Gianluigi Trovesi på alle mulige slags klarinetter.

Vi blei utsatt for musikk med røtter i det aller meste av spesielt sør-europeisk musikk, det være seg balkan, fransk musette-tradisjon, spansk flamenco og musikk med spor fra herrenes hjemland, må vite. Dessuten var brygget ispedd fragmenter fra klassisk musikk, og aldri så lite sirkusmusikk dukka også opp. Som man vil skjønne låt dette høyst personlig, og med så virtuose og musikalsk morsomme herrer ved rorene blei denne formiddagskonserten en bortimot kammermusikalsk start på en dag med mange heftige uttrykk.

Kveldens første hovedkonsert sto en av jazzens virkelige vokalveteraner, Abbey Lincoln, for. Helt siden slutten av a50-tallet har hun vært i bildet, men etter et mer eller mindre frivillig fravær fra rampelyset på deler av 70- og 80-tallet, har hun det siste tiåret virkelig fått sin renessanse. Lincoln har aldri vært i besittelse av noen stor stemme, men hennes tilstedeværelse og formidlingsevne har mer enn kompensert for det. Slik var det også nå – vi tror på det Lincoln forteller oss om livet, døden og kjærligheten, ikke minst fordi det ikke er noe rosenrødt bilde hun maler.

Stort sett var det eget stoff som sto på programmet, men en overraskende versjon av Robert Zimmermanns ”Mr. Tambourine Man” gjorde absolutt sitt til å bryte mønsteret. Hennes avslutning mutters aleine, med en bukket roser i hendene;”Tender As A Rose”, var også et høydepunkt. Minuset underveis var hennes måte å sjefe overfor sine unge, meget kompetente musikanter: Pianisten Brandon McCune, bassisten John Ormond, og trommeslageren Jaz Sawyer – der var det ikke mange smil å se, og noe forteller meg at de var relativt fornøyd med at den månedslange Europa-turnéen nå var over.

Årets siste konsert for vår del var med et a-lag av jazzens elektrikere med like store deler jazz, rock som funk på programmet: Victor Bailey Group. El-bassist par excellence Bailey har aldri lagt skjul på å gjør det fortsatt ikke: Hans store forbilde var og er salige Jaco Pastorius, og Baileys musikk bærer så avgjort preg av det den dag i dag. Rett etter skoletid gikk unge Bailey rett hjem og spilte Pastorius’ ”Continuum” hver eneste dag, og da Jaco gikk bort på slutten av 80-tallet, satte han seg ned og skrev tekst til sin favorittlåt. Fortsatt er den en sentral del av Baileys musikalske verden, og hans vokale og instrumentale framførelse av den – og dermed også hyllest til Jaco – var ett av mange høydepunkt.

Bailey har sjøl vært sidemann hos alle opp gjennom åra, og det har ført til at han i liten grad har prioritert egne prosjekt. Resultatet har blitt kun to CDer under eget navn i løpet av det forrige tiåret. Det er nok også en stor del av grunnen til at han så tydelig synes det er stas å lede sitt eget band for en gangs skyld, og hvilket band var det ikke han brakte til fjells.

Jim Beard på tangenter, (Mahavishnu Orchestra, Wayne Shorter), Dennis Chambers på trommer (Scofield, McLaughlin, George Clinton), Dave Fiuszinski på gitar (Screaming Headless Torsos), og ikke minst Kenny Garrett på saxofoner (Miles Davis, Pat Metheny).

Storheter alle sammen, men ikke med større ego en nat de syntes dette var synlig moro, og der de bidro til å skape et gruppesound i fuisonland det er svært lenge siden vi har vært utsatt for. Beard er en fargelegger av de sjeldne, og sto også for konsertens mest spennende komposisjon, Fiuszinski bidro med helt spesielle effekter og lyder på sin båndløse gitar, og Garrett leverer alltid varene på samme intense og personlige måte. Sist, men på ingen måte minst: Trommeslageren Chambers er i besittelse av et teknisk og musikalsk repertoar som kanskje ingen andre på denne jord kan matche, og sjøl hans ”blaserte” medspillere blei satt ut da Chambers snudde alt rytmisk på hodet mot slutten i en trommesolo Voss neppe har hørt maken til tidligere.

Bailey lot alle få slippe til i den grad de ønska, og lot aldri dette bli noen egotrip. Han og bandet hans leverte heller en konsert i grenselandet jazz, rock og funk som er sjelden vare. Tightere og tøffere fusion spilles ikke på bygdene nå til dags.

Dette var det vi fikk med oss under vårt korte opphold på Voss denne gangen. Det betyr at vi bl.a. missa Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft, den store franske pianisten Martial Solal med Bergen Big Band og rundt 30 andre konserter – nok en bekreftelse på at Vossa Jazz også i år besto av både kvalitet og kvantitet i lange baner.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky