Knut Reiersrud i streit format

Han har gjort mye utafor allfarvei i sin karriere. Denne gangen er han ute med et av sine mest streite album.

Av Arild Rønsen // 10.02.24

De musikalske sjangrene han drar inn i «Bluesasylet» reflekterer hans egen musikalske praksis. Som fast lytter, blir du faktisk ikke overraska om dagens program er via gospel eller progrock eller saksofonens betydning i amerikansk blues.

Som utøvende musiker kan han begi seg inn i det klassiske; han kan opptre som komp for poeten Jan Erik Vold; han kan fargelegge det aller meste i Buicken; han kan innta og fylle kirkerommet med Iver Kleive.

Kort sagt – Knut Reiersrud er en altmuligmann i musikkens verden, men hele tida med sin gitar i fanget.

Legg merke til at dette albumet signeres av Knut Reiersrud Band. Dette er virkelig ikke noe enmanns-show. David Wallumrød (keys), Bjørn Holm (gitar), Nikolai Hængsle (bass), Andreas Bye (trommer).

Bandet er aldeles glimrende, men kunne – i hvert fall i studio – greid seg uten vokalisten Knut Reiersrud. Som sådan er han nemlig middelmådig. Og når han skriver en sang sammen med Frida Ånnevik, er det nærmest uforståelig at han velger å synge den sjøl.

Jeg veit ikke om dette albumet skal oppfattes som programmusikk. (Programmusikk er musikk der komponisten søker å beskrive utenommusikalske fenomener som natur, følelsesmessige tilstander, gjenstander eller handlinger gjennom musikken - Store norske leksikon). Men når opphavsmannen sier at alt handler om dyr, attpåtil dyr som har blitt A-kjendiser – Keiko, Freya, Havnesjefen – da får vi kanskje lytte i dette perspektiv?

Albumet er som vanlig fylt av musikalske sprell, men deler av det er faktisk så streit at jeg vil kalle det instrumental pop/rock. «Havnesjefen» er et sånt eksempel – en låt som etter hvert utvikler seg til jazzrock.

Knut Reiersrud kan gjøre vanskelige ting, servere musikk som er utfordrende for øret, som trenger konsentrasjon. «Antropomorfi» er bare kos.