Ketil Bjørnstad: Old
Multikunstneren Ketil Bjørnstad er i besittelse av et ukjent antall talenter. I mine øyne og ører er kanskje hans største talent hans evne til å utnytte sine mangeslungne kvaliteter. Det store verket "Old" er nok en bekreftelse av denne påstanden.
Ketil Bjørnstad er en mann for både små og store anledninger, og for små og store uttrykk. Noe av det mest uttrykksfulle han har foretatt seg, har han gjort på duo sammen med den amerikanske cellisten David Darling. Samtidig er hans enorme "Leve Patagonia"-prosjekt fra lang tid tilbake en evigvarende bauta over hva Bjørnstad er i stand til å skape gjennom ord og toner. "Old", som ikke har det minste med det engelske ordet for gammel å gjøre, ligger i uttrykksform ganske nært opp til den sistnevnte varianten, men er likevel helt forskjellig på nesten alle vis.
"Old" er et bestillingsverk for kulturavdelingen i Bærum Kommune. Bjørnstad blei spurt for mer enn ti år siden om han ville lage et oratorium for vår tid basert på tekster fra "Edda" - noen av dem mer enn tusen år gamle, og sa umiddelbart ja. En av de viktigste årsakene til den positive responsen var at tekstene i stor grad tar for seg menneskenes hovmod.
I forbindelse med CD-lanseringa setter Bjørnstad disse udødelige tekstene, sjølsagt framført på nynorsk, inn i en høyst aktuell kritisk situasjon for vår sivilisasjon. En krig utspiller seg rundt oss - en konflikt som til forveksling minner om krigen mellom æser og jotner - Loke og Odin i "Edda" - bin Laden og Bush i virkeligheten. Og Balder, som trodde han var uovervinnelig, er kanskje Vesten, spør Bjørnstad retorisk. Han kan spørre...
Verket blei urframført under Festspillene i Vestfold i fjor sommer, og det er denne framføringa vi får være med på, tatt opp av Jan Erik Kongshaug - bedre bevis på lydkvalitet utstedes ikke. Bjørnstad har skrevet musikk som sprenger de sjangergrenser som finnes; her er det tekstene som har fått bestemme hvordan tonefølget skulle være.
Dynamikken er usedvanlig sentral i uttrykket: Der tekstene er dramatiske, så fargelegges den også slik av tonefølget, og vice versa - når det er det mer nedstemte og ettertenksomme som formidles. Med seg til å bekle de forskjellige vokale rollene har Bjørnstad en rekke solister, med hovedsakelig opera-bakgrunn vil jeg tro. Den eneste jeg kjenner fra før er Marius Roth, med bakgrunn fra rockegruppa Seigmen. I tillegg er også et kammerkor ved flere anledninger virkningsfullt tilstede.
Med seg på tangentsida, med usedvanlig smakfullt og effektfullt elektronikk- og sampling arbeid, har Bjørnstad den evige bakmann Kjetil Bjerkestrand - er det en her hjemme som kler tittelen musikernes musiker så er det han. Den unge tabla-virtuosen Jai Shankar sørger for at musikken får en eksotisk koloritt som overrasker, mens Helen Davies' nydelige harpespill sørger for å ta musikken i andre retninger.
Og så er det mannen som står for tonene som både starter og avslutter dette verket: Palle Mikkelborg, med sin guddommelige trompettone. Han setter som alltid meg i en helt spesiell stemning med sin luftige, varme og ettertenksomme måte å skape musikk på, og den passer perfekt inn i Bjørnstads tanke- og toneverden.
Ketil Bjørnstad har nok en gang skapt et verk som vil bli stående som en bauta over en stor kunstner. Dessuten er det interessant å få satt disse historiske tekstene inn i en samtidsramme - de er sånn sett mer aktuelle enn noen gang.
Del på Facebook | Del på Bluesky